Moro

Rapport fra frontlinjen i en gledesdrepers kamp mot seg selv.

Før den neste Regjeringen la fram plattformen sin, heiste den et ideologisk flagg. Den gikk ut med saker som de to blå partiene hadde samlet seg om tidlig i forhandlingene. Tre utvalgte saker i tillegg til et mer vanlig-politisk lærerløft. Det var et moroflagg. Og selv om regjeringsplattformen som ble lagt fram på mandag inneholdt mange punkter om kunnskap og næring og satsing, hvorav mange var vanskelig å si seg uenig i og noen virket direkte fine, så kom det også flere frihetlige smellbonboner i form av søndagsåpne butikker og høyere fartsgrenser.

Slik fortalte de påtroppende oss at det er nye tider. Det blåser en ny vind over Norge, en morovind. Selv er jeg dårlig med moro, og reagerer instinktivt surt på denne vinden. Jeg syns folk skal snakke lavere og slutte å ha det artig på offentlige plasser. Den eneste moroa jeg uten videre kan godta på offentlige plasser, er den som has av mennesker på steder langt borte, i land som er fattigere enn Norge, som karnevalet i Rio og San Fermin-festivalen i Pamplona. Bakhtinsk karnevalisme, det kan jeg godta. Det har jeg tross alt lest en bok om.

Når jeg ser nordmenn more seg, er min første reaksjon å vurdere om det er lovlig, eller om noen bør ringe politiet. Min neste reaksjon er å vurdere om det er farlig. (Tross alt fins det fortsatt et par ting her i landet som er farlige, men tillatt likevel.) Min tredje reaksjon er selvfølgelig å stemple moroa som harry. Ingen ønsker å være festbrems, men for meg faller det naturlig. Heldigvis er jeg oppmerksom på denne karakterbristen og kan kjempe mot den, slik en som har sluttet å røyke kjemper mot nikotinsuget. For er det en ting som skiller oss mennesker fra dyrene, så er det at vi kan undertrykke våre instinkter.

Som del av egenterapien har jeg pålagt meg selv å forsøke å like moro. All slags moro. Og om ikke jeg selv er i stand til å synge på karaoken, så er jeg prinsipiell tilhenger av at andre gjør det. Derfor må jeg ta meg selv i nakken og unne andre å slå ut håret. For meg er livet i Norge nå blitt som å være på fest i dårlig humør. Man vil ikke ødelegge den gode stemningen. Derfor tar man heller i ekstra hardt for ikke å bli ferska som festbrems. Faren er til stede for at man ler for høyt og drikker for fort. Det er mulig det er det jeg gjør når jeg sier ja til frihet og moro. Når jeg sier hurra for alt som er bråkete, farlig og usunt. Sånn som den blåblå snart-regjeringen gjorde forrige uke, da den gikk inn for proffboksing, segway og snøscooterkjøring. Det var som om åttitallet var tilbake, den gang Frp sto alene om den slags og dermed selvfølgelig ble framstilt som et interesseparti for fyllekjørere.

Det er ingen som tror det fremmer evnen til brøkregning å bli slått gjentatte ganger i hodet. Særlig ikke når hodet er uten hjelm. Det forhindrer ikke at mange ønsker å bokse, og det er tross alt deres hoder. Forbudet mot segway er like dustete som forbudet mot rullebrett på åttitallet. (Her får vi endelig et framkomstmiddel som ser ut som science fiction, og så skal vi ikke få bruke det?) Og snøscooterkjøring i utmark er helt klart noe som må være opp til myndighetene i den enkelte kommune. Det er de som vet hvor mye fugleliv som er verdt å ofre. Tross alt er det vanskelig å sette en prislapp på gøy.

Det er så mye som har vært forbudt i Norge. Ikke bare rullebrett. Men også dans i påska. Å kjøpe melk på en søndag. Å lage radio uten å være NRK. Homofilt ekteskap. Lakrispiper. Mange av disse forbudene har jeg forsvart. En kan ikke la folk falle og slå seg, har jeg sagt. Hvorfor ikke, sier jeg nå. Det er deres korsbånd. Dette landet har åpenbart vært styrt av altfor mange sånne som meg. Nå har velgerne sagt at de vil ha andre boller, og da skal de få det. Så mange de vil. Med gluten. Mange syns at cøliakerne har tatt seg vel mye til rette. Det må ikke bli sånn at en vanlig frisk nordmann ikke kan få seg en hvetebolle. Sånne som meg skjønner det nå. Omsider. Og jeg beklager på vegne av oss alle.

De rødgrønne hadde åtte år på seg til å gjøre det mer gøy å bo i Norge, og de sviktet. Selv har jeg stort sett vært på jobb i disse åtte årene, men jeg kjenner andre som har hatt det gøy, og de sier at de har hatt det gøy på tross av den rødgrønne regjeringen. Noen har følt seg direkte motarbeidet. Det er på tide at en annen regjering får prøve seg. Så krysser vi fingrene og håper at vi ikke blir lurt. Som nordmann er jeg redd for å bli lurt. Frykten for å bli svindlet ligger der alltid, som en stein i skoen. Jeg er redd for å bli bedt på fest som viser seg å være flyttedugnad. Jeg skal gi til TV-aksjonen, men jeg kommer til å gjøre det motvillig, siden de såkalt demente kanskje bare later som. Kanskje de bare ikke gidder å konse.

På samme måte er jeg redd for å bli lurt av den nye regjeringen. Jeg sier ikke at den kaster blår i øynene på folket; at den vifter med døgnåpne pol og dieseldrevne rulleskøyter foran øynene på oss for at vi ikke skal oppdage hva for noe annet muffens de holder på med. Jeg sier bare at det hadde jeg gjort hvis jeg pønsket på noe. Hvis jeg ønsket å innføre en politikk som gjør det striere å bo i utkanten, stå i butikk, jobbe som tilkallingsvakt og komme til Norge, ville jeg snakket enda høyere om frihet og moro. Jeg ville lagt til rette for helikopterflyving i tettbygd strøk, jelly shots på kiosken og vannscooter i barnebassenget.

Kanskje det ikke fins noe muffens. Man må jo tro godt om folk. Særlig når man er så skeptisk som meg.

Første gang publisert i Dagbladet