Jeg skriver en petit for Fett om mitt liv som barnløs. Jeg ramser opp grunner til at jeg ikke vil ha barn. Grunner til å ikke få barn kan være både politiske/feministiske, eller mer filosofiske/eksistensielle. Noen av dem kan også være rent egoistiske: man kan jobbe mer, reise mer, gå ut mer, lese mer og så videre. Daværende ansvarlig redaktør, som også er småbarnsmor vil spisse petiten og foreslår overskrifta: Jeg – en egoist. Jeg syns at samfunnet har gått for langt i å være opptatt av barn, at alt dreier seg om barn, at barna har fått for stor makt. Når så du sist en voksenvennlig bolig til salgs?
Så jeg skriver: Kvinner har i så stor grad blitt knyttet til det å være mor at man tidligere har mistenkeliggjort kvinneligheten til kvinner uten barn. I våre dager og i vår del av verden kan man ved hjelp av prevensjon og abort velge å ikke få barn uten å måtte velge bort et aktivt seksualliv. Likevel finnes myten om den gode mor i sterk grad, noe som gjør det vanskelig å være et fritt individ etter at du har blitt mor, og som gjør det vanskelig å være kvinne uten å være mor. I tillegg dyrkes den heterofile kjernefamiliedrømmen fortsatt slik at alle som ikke passer inn i den blir stigmatiserte grupper; verken homofile, single med eller uten barn og par uten barn passer helt inn.
Redaktøren leser det jeg skriver og ser på meg. Sånn tenkte jeg også før jeg fikk barn, sier hun. Hun sier ikke mer. Jeg ser på henne at hun vet noe annet nå. Noe mer. Men hun har ikke tenkt å si det til meg. Enten fordi jeg ikke vil takle å høre det eller fordi jeg ikke vil forstå det.
Dette er lenge siden. Seks – sju år siden. Et helt liv. Bokstavelig talt. I hvert fall det lille livet jeg selv har født i mellomtiden.
Jeg sitter i garderoben etter endt treningsøkt. En av dem som trener mest, løper mest og holder ut lengst sier at hun tror ikke hun vil ha barn. Hun vil ikke ha et sånt A4 liv. Hun vil noe annet. Hun syns barn får for mye oppmerksomhet og for mange ting. De blir så bortskjemte og det går ikke an eller er i hvert fall vanskelig å tilby dem noe annet, sier hun. Og jeg skiller meg så mye ut at et barn vil antagelig få det vanskelig. Det var vanskelig for meg selv med to streite normale foreldre. Det er jo så mye annet i livet enn barn, sier hun.
Sånn tenkte jeg også før jeg fikk barn, sier jeg.
(Baksida av Klassekampen, torsdag 10. januar )
