Multitasking er oppskrytt

En historie fra studietiden min: jeg hadde akkurat fått meg kjæreste. Jeg var forelsket. Jeg ville være sammen med ham hele tiden. Det ble helg og vi hadde ikke avtalt noe. Hvorfor hadde vi ikke avtalt noe? Jeg ringte til studentaviskontoret hvor vi begge jobbet, han var ikke der. Jeg gikk ut på byen, det var en liten by, det var oversiktlig og jeg trodde jeg ville finne ham på et av de vanlige utestedene. Den gang ei. Internett hadde vi knapt hørt om, ingen av oss hadde mobiltelefoner, han hadde heller ikke fasttelefon og han bodde langt unna meg og langt unna sentrum. Jeg kunne jo ikke vite om han var hjemme heller.

Når jeg forteller den historien føler jeg meg gammel. Det høres ut som noe som skjedde for fryktelig lenge siden. Historien er ikke unik – jeg har flere historier om møter som ikke ble noe av fordi vi ikke fikk tak i hverandre. En venninne og jeg som stod og ventet på hver vår kafé på Oslo S. Sånn var livet før mobiltelefonen. Vi gikk glipp av møter.

Nå er alt så mye enklere. Det er fantastisk å kunne sende meldinger, e-poster. Og finner du ikke den du skal treffe, ringer du bare. Jeg forsøker å være åpen mot alt dette nye. Kjøpte meg PC allerede høsten 1993. Mobiltelefon i 1996. Jeg har blogget. Jeg er på underskog, facebook og twitter. Jeg avviser ikke at nye sosiale medier har noe for seg. Jeg har Iphone. Og nå er jeg også på LinkedIn.

Like fullt er det ikke til å komme fra at det er slitsomt å passe på alle disse tingene. Man får mye, men man må også gi, og bruke mye tid. Jeg vil gjerne blogge, jeg vil gjerne lese om ulike ting på underskogen eller facebook eller twitter, men jeg vil heller ikke bruke for mye tid på det.

Det er ikke alt med Iphonen jeg umiddelbart forstår eller får til. Det hender jeg syns det er slitsomt å svare på sms. Det hender jeg ikke orker å ringe noen. Det er et ork å snakke i telefonen. Hvordan man forholder seg til de ulike teknologiske dingsene er svært ulikt. Mange kan ha på musikk og tv samtidig som de fører en samtale, eller later som de gjør det.

Mens sånne som meg er håpløst gammeldagse, og stolt av det. Jeg har ingen tro på multitasking, forskning viser da også at det fører til stress. Jeg tror på fordypning. Jeg har det stille rundt meg når jeg skriver. Og selv om jeg svinger innom twitter og sier noe på 140 tegn, så er jobben min det langsomme språket. Det språket som skal bli stående.

Ikke som dette som leses av deg i dag og ligger i søpla i morgen.

 

(Baksida av Klassekampen lørdag 29. september 2012)