I morgen braker Roskilde-festivalen løs, og jeg drar ned til min 34. festival. For meg finnes det ingen festival over og ingen ved siden. The Orange Reeling ruler, og i år er en i familien et hovednavn.
Mange syns at jeg skryter på meg suksessen til Kygo, og at familiebåndene blir tettere og tettere. Når sant skal sies er han altså relativt fjern d.v.s. sønnen til en av mine fettere. Men min yngste sønn og jeg forsøker å egle oss så nært innpå ham som mulig for vi elsker musikken hans.
Så ille er det blitt her på jobben at en har begynt å kalle meg Knugo. Uansett så er vi mange tusen av norske festivaldeltakere som er stolte av at Kygo er ett av hovednavnene på årets Roskildefestival. Han spiller i et telt som tar over 10.000 natt til lørdag. Andre hovednavn på festivalen er Paul McCartney, Muse, Disclosure og Florence & The Machine.
Som alltid er min gamle mor oppgitt slik hun har vært de siste 30 årene over at jeg ikke eldes med stil, men skal på en «fest for ungdom». Der tar nok både min mor og mange andre feil, for dette er en festival for alle, og til og med folk på min alder kan føle seg unge og ikke minst få helt nye musikalske helter. Som tidligere år har mine to eldste sønner alt vært på campingen og pre-festivalen siden fredag – inkludert et døgn i kø inn til campingområdet, mens jeg er lykkelig over at hotellrommet på Octavio står og venter. For jeg ga opp teltlivet i 1995 etter å ha opplevd nær-drukninger, nedblåste telt og gjørmebad. Kjæresten min og jeg er så heldige at vi nå bor på Octavio hotel eller Slakterihøyskolen som ligger bare tre-fire hundre meter fra hovedscenen. Det og ikke minst å ha backstage-billetter er en deilig luksus. I mediebyen som det heter, kan vi gå blant musikere, pressefolk og håpe på å treffe noen av stjernene.
Dessverre er det blitt så mange av oss vanlige folk backstage at stjernene gjerne finner et annet sted å være, men noen dukker sikkert opp. Forhåpentligvis treffer jeg Kygo i år, så jeg kan sende en selfi hjem til min minstesønn. Tidligere år har jeg hatt flere nær-kjendis-opplevelser. Den heftigste var da jeg satt rygg mot rygg med Bob Dylan en gang på 90-tallet. Vi spiste begge middag. Jeg med guttegjengen, og han med Ritt Bjerregaard. Gutta gjorde meg oppmerksom på Bob, og jeg tenkte og tenkte på noe smart jeg kunne si til ham for han var virkelig ett av mine store idol den gang. Men etter en langt stund innså jeg at jeg ikke klarte å finne på noe, så jeg snudde meg rundt og satte finger’n i ryggen hans uten et ord. Siden har jeg skrytt av at jeg har tatt på Bob Dylan.
Selv om mange med meg selvsagt vil se de aller største stjernene som Paul McCartney og Muse, så er det kanskje beste ved Roskildefestivalen at man oppdager mange nye relativt ukjente artister. I tillegg kan man kose seg med band man har sett før. Det jeg gleder meg mest til ved siden av fredagsnatten med Kygo er Thåström, Paul McCartney og Honningbarna.
