Muslimske høyreekstremister?

Under denne overskriften gjør Shoaib Sultan seg sine tanker i en kronikk i NRKs nettutgave. Sultan er rådgiver i Antirasistisk senter, og kan fortelle at organisasjonen i løpet av 2012 hadde kommet over enda et skudd på vår hjemlige ekstremistgren, nemlig islamittene i Profetens Ummah. Han kaller dem altså for muslimske høyreekstremister. Og gjerne for meg. Det er både riktig og nyttig når nettopp Antirasistisk senter retter søkelyset på de åpenbare fascistiske sidene ved den nevnte gruppen. Særlig fordi andre vanskelig kunne ha sagt det samme uten nettopp å bli beskyldt for å være rasister og bærere av hat mot sårbare grupper. Det er også svært gledelig å merke seg at stadig flere unge muslimer begynner å miste tålmodigheten med de livsfjerne gubbene rundt om i menighetene. De som ikke ser den samme fascismen, men isteden jøder og annet skrømt. Og som er så herlig langt ute på den pakistanske landsbygda i hodene sine, at de simpelthen sier det rett ut.

Men hvor nytt er det egentlig at vi har beveget oss inn i en situasjon der hvem som helst risikerer å bli truet på livet dersom man sier eller skriver noe uønsket? Var det en tilstand som oppsto i 2012?

Nei. Så billig slipper vi nok ikke.

For hvem var det da som veltet ut i gatene i tusenvis da Salman Rushdie skulle slaktes i 1989?

I fatwaen sier ayatollah Khomeini:

”Jeg gjør all verdens nidkjære muslimer oppmerksom på at forfatteren bak boken ”Sataniske vers” – som er utarbeidet, trykt og utgitt mot islam, Profeten og Koranen – så vel som de forleggere som er klar over dens innhold, er dømt til døden. Jeg ber alle sant troende muslimer om å likvidere dem raskt, hvor de enn måtte finne dem, slik at ingen vil våge å fornærme de islamske forordninger. Den som måtte bli drept for denne saken, vil bli betraktet som en martyr, om Gud vil. Likeledes bør enhver som vet hvor forfatteren er, men som selv ikke er i stand til å likvidere ham, informere folket om det, slik at han kan bli straffet for sine handlinger.”

Bare i London gikk 20 000 i gatene og skrek at forfatteren måtte dø. Men også i Oslo var det demonstrasjoner, og to bokhandeler ble satt fyr på. Senere fulgte drapsforsøket på William Nygaard. Det var så vidt Nygaard ikke satte livet til. Den italienske oversetteren av boken ble iskaldt likvidert. Flere skulle følge etter hvert.

Vel. Det er snart et kvart århundre siden. Ville noe liknende kunne skjedd i dag? Nei, sannsynligvis ikke. I dag ville Salman Rushdie neppe hadde funnet et forlag til boken sin. Det er et paradoks. Mens støyen stiger på internett, og alle og enhver kan si og skrive nær sagt hva som helst på blogger og i kommentarfelt, har fatwaen i stillhet vevd seg inn i forlag og kulturinstitusjoner. Vi har lært frykten å kjenne. Den historiske romanen ”The Jewel of Medina” av Sherry Jones ble øyeblikkelig strøket av listene til storforlaget Random House da en professor i islamsk historie mente den kunne være støtende. Av samme grunn har flere teateroppsettinger i London blitt enten tatt av programmet eller amputert.  I 2006 måtte Deutsche Oper droppe en oppsetting av Mozarts ”Idomeno”. Man fryktet bråk på grunn av fremstillingen av Mohammed.

Listen over liknende tilfeller kunne fylle denne avisen.

I tillegg kommer den selvsensuren som de aller fleste av oss for lengst vent oss til.

Og aller verst: Latterliggjøringen av ytringsfriheten som alt for mange norske intellektuelle pisket frem i kjølvannet av karikaturfeiden.

Det ekstreme innenfor islam er ikke mer nytt enn det ekstreme innenfor de ytterliggående høyregruppene som styrkes i hele Europa nå. De to motpolene nærer hverandres hat. Vi andre, som skal måtte leve i spennet mellom dem, må raskest mulig lære oss å ha to tanker i hodet samtidig.

Og apropos hode: Mens jeg skrev denne spalten var det noen som forsøkte å skyte den danske islamkritikeren og samfunnsdebattanten Lars Hedegaard nettopp der.

Artikkelen stod først på trykk i Dagsavisen, fredag 8. februar 2013