I 1983 hadde Allen Ginsberg og Peter Orlovsky en opplesning på Club 7. Det var en begivenhet som jeg som ung forfatter ikke ville gå glipp av. Forfatterforeningens medlemmer fikk til og med slippe inn backstage, der det selvsagt var høy sjø. Til stede var, blant mange andre, en svært opplagt Harald Sverdrup, som jeg så langt bare hadde opplevd på scenen. For meg var det av mye større viktighet å få et par ord med ham enn med de to verdenskjente poetene fra Amerika. Harald Sverdrup og Gunnar Bull Gundersen var mine to store stjerner. Noen år tidligere hadde jeg opplevd dem i fri dressur på Munken kino i Larvik. En opplesning som jeg kommer til å huske så lenge jeg lever.
Harald Sverdrup var imidlertid ikke så veldig interessert i sine egne dikt den kvelden, og ikke i mine romaner heller, skulle det vise seg.
Harald Sverdrup var imidlertid ikke så veldig interessert i sine egne dikt den kvelden, og ikke i mine romaner heller, skulle det vise seg. På en eller annen måte hadde han imidlertid hørt at jeg var amatørornitolog – hvilket jeg selvsagt visste at han også var. Litt bryskt, som for å finne ut av om jeg var en verdig samtalepartner eller ikke, sa han bare:
– Mølen. 1972.
– Første sikre observasjon av hekkende Hauksanger, svarte jeg. – Jeg var der.
– Ok, sa Harald –Hva drikker du? Rødvin?
-Rødvin blir bra, sa jeg.
Så ble det fugl og rødvin resten av kvelden.
Hvem er gal nok til å skrive en bok med tittelen ”Fuglenes vidunderlige verden” i en tid der fuglene faktisk forsvinner?
Denne vesle anekdoten kommer jeg til å tenke på når jeg nå sitter og leser Jim Robbins Fuglenes vidunderlige verden. Må man være insidere som Harald Sverdrup og jeg var for å ha utbytte av en bok som dette? Og det andre spørsmålet som melder seg like raskt, ja faktisk allerede før jeg får åpnet boken: Hvem er gal nok til å skrive en bok med tittelen ”Fuglenes vidunderlige verden” i en tid der fuglene faktisk forsvinner? Hvor arter dør ut i hundretall, og hvor svært mange av de fugleslagene som var helt vanlige da jeg var gutt, nå er å finne på den såkalte ”rødlista”. (Liste over truede arter.)
Les mer av Ingvar Ambjørnsen:Den kreative leseren – en aller siste kommentar til debatten om virkelighetslitteraturen
Svaret på det første spørsmålet er utvilsomt nei. Man må slett ikke være over snittet interessert i fugl for å ha glede og nytte av denne fantastiske boken. Man bør strengt tatt ikke interessere seg for fugl i det hele tatt. Det holder at man har en viss interesse for seg selv og sitt eget liv. For ikke å snakke om de kommende generasjoners liv og virke på den blå planeten. Fuglenes tilstedeværelse henger nøye sammen med vår egen.
Og nei – Robbins har ikke glemt at vi står midt oppe i en økologisk katastrofe som vi foreløpig ikke aner omfanget av. Likevel er det ikke en forfatter på defensiven vi møter i disse tekstene, men en leken og vitebegjærlig fyr som farter verden rundt og samtaler med ornitologer og biologer. Et oppkomme av facts og fortellinger, der hele tiden dinosaurenes arvtakere, våre bevingede venner, står i sentrum. Her er også lys i mørket (for pessimister som meg), i form av beretninger om tiltak som er på trappene, eller som allerede er satt i gang, for å bøte på den alvorlige situasjonen vi befinner oss i. Det er ikke all menneskelig inngripen som er av det negative slaget. I USA har man for eksempel gode erfaringer med å gi vadefugl midlertidige våtområder under trekket, en vinn-vinn situasjon for både fugler og bønder. Synes du det er litt latterlig (men kanskje også litt hyggelig) å delta i telling av hagefugl? Siden vi i vår tid har mulighet til å sammenlikne enorme mengder data fra hele verden i løpet av sekunder, er slik virksomhet foretatt av glade amatører, faktisk av stor viktighet.
Mitt favorittkapittel er det som omhandler kråkefuglenes intelligens.
Men først og fremst er dette en bok, stappfull av informasjon om fugler av alle slag, om trekk og hekking, om fjærenes oppbygging og sangens betydning, og ikke minst en beretning om gåtene som vi ennå ikke er i nærheten av å løse. Mitt favorittkapittel er det som omhandler kråkefuglenes intelligens. Mange har sikkert sett en eller flere av de mange filmsnuttene på YouTube, der kråker og ravner viser sine ferdigheter med bruk av verktøy for å løse ulike oppgaver, og la meg si det sånn: Dersom du ikke lar deg fascinere av disse, er nok kanskje ikke denne boken noe for deg likevel.
I en sekvens kommer Robbins også inn på den mildt sagt spesielle fangsten av havsule på øya Sula Sgeir utenfor Skottland. Hvilket øyeblikkelig sender meg på tankens raske vinger til krimforfatteren Peter Mays Lewis-triologi, der han i det første bindet, Svarthuset, skildrer denne virksomheten i detalj. At May har seilt opp som et av de aller heiteste navnene på salgslistene for krim og spenning her i landet, tør være velkjent for de aller fleste som leser den type litteratur. Så dette er til deg som vanligvis ikke leser krim: Gi Svarthuset en sjanse likevel. Rett og slett fordi romanen i tillegg til å være en krim, også er en sår og vakker oppvekstroman, skrevet av en forfatter som virkelig kan sitt fag. Peter Mays skildringer av naturen ute på de Ytre Hybridene, av himmelen, lyset og havet, er av et slag som får meg til å lese enkelte avsnitt om igjen, både en og to ganger før jeg går videre.
En vanlig purk, altså. En sånn som tar seg av fyllekjøring og klabb og babb på den engelske landsbygda.
Mer fugl, mer krim: Fuglekikkeren.
William Shaw har skrevet en spennende roman om politibetjent William South. En vanlig purk, altså. En sånn som tar seg av fyllekjøring og klabb og babb på den engelske landsbygda. En dag blir han imidlertid blandet inn i en drapsetterforskning, siden det nå en gang er naboen hans som er tatt av dage. De to karene er ensomme sjeler som har pleiet et slags skjørt vennskap, basert på en felles interesse for observasjon av fugl; de bor midt i en av Englands mest travle trekkruter. Drapet er fryktelig brutalt utført, og den ærgjerrige kriminaletterforskeren Alexandre Cupidi, nettopp sparket fra sin stilling i London, skal prøve å finne ut hvorfor. Med seg har hun en forsømt og vrien tenåringsdatter, som selvsagt skeier ut, og treffer de folka hun ikke burde ha truffet. South, som bærer på en tung hemmelighet fra sin oppvekst i søttitallets Nord-Irland, tar seg av denne ungjenta, og innvier henne litt motvillig i sitt livs lidenskap, ornitologi.
Synet av en jaktende sivhauk i solrenningen er nemlig ren, skjær poesi. Man ok. Han og Orlovsky jaktet unge, mannlige poeter isteden den natten.
Og før vi vet ordet av det, sitter de to på huk i regnet og studerer sivhaukens elegante flukt over våtmarkene, mens de lytter til skogssnipas melankolske lokkerop. Skikkelig snadder for en fyr som meg, altså, og sikkert for mange andre også.
Hva slags forhold Harald Sverdrup hadde til kriminallitteratur aner jeg ikke, og ikke vet jeg hvordan Allen Ginsberg stilte seg til fuglekikking heller, det ble det liksom ikke tid til å ta opp denne litt hektiske fredagskvelden i 1983. Men en kriminalroman som myldrer av vadere, sangere, og fuglekonger, hadde etter all sannsynlighet gått rett hjem hos førstnevnte.
Og hva Ginsberg angår… Synd det aldri ble tid til å ta ham med ned til Klåstadkilen bare noen ganske få mil unna. Synet av en jaktende sivhauk i solrenningen er nemlig ren, skjær poesi. Man ok. Han og Orlovsky jaktet unge, mannlige poeter isteden den natten. Alt har sin tid, som det står å lese i den store sorte boken.
Les mer av Ingvar Ambjørnsen: I skyggen av Tour de France
