Niss off

Noen mennesker tror på fredelig sameksistens mellom mennesker og nisser. Det er utilgivelig naivt, og vil legge vårt land vidåpent for nissifisering.

Vårt land er i ferd med å overtas av krefter utenfra. Jeg skriver ikke dette for å skremme noen, det burde ikke være nødvendig. Jeg går ut fra at alle gode nordmenn allerede er vettskremt. Her viser jeg til mine tidligere innlegg i aviser og på bloggen www.stansnissen.no.

Det kan selvfølgelig, mot formodning, fortsatt finnes noen få av mine landsmenn som fortsatt ikke har tatt inn over seg hva som er i ferd med å skje med landet vårt, og som ikke godtar fakta når statistikken taler sitt entydige språk, når man kan rusle en tur på byen og se trusselen med det blotte øye, når virkeligheten slår oss i ansiktet som en våt pute. Disse skremmer jeg gjerne.

Det fins ingen grunn til å gå rundt den varme grøten. Jeg snakker selvfølgelig om nisser. Jo da, utad kan de fremstå som rause og tjukke og likandes. Det er fort gjort å assosiere dem med gaver og selskapelighet og god mat og andre fenomener vi forbinder med hygge. Dessverre skjuler nissemasken et styggere ansikt. Altfor mange nordmenn har latt seg lure av nissens ytre fremtreden. For den som våger å løfte på skjegget, blir det åpenbart at jula er en trojansk hest, konstruert for å smugle nissekrigere inn i vår sivilisasjon. Heldigvis fins det fortsatt noen av oss som ikke kan kjøpes for en håndfull ribbe.

Mange tror på en fredelig sameksistens mellom nisser og mennesker. Det er den samme sorten godtroende dagdrømmere som jublet da Chamberlain kom tilbake fra Berlin med Hitlers navn på et stykke papir. Det er en naiv drøm, en drøm om Nisseland. I likhet med nazismen, kan ikke nissen stanses med ord alene. Nissen forsvinner ikke om vi bare lukker øynene og slutter å tenke på ham. Dette ser vi nå i hele den vestlige verden og vel så det: Jula velter fram og knuser alt annet på sin vei, slik padder skvises under hjulene på en Jeep Grand Cherokee.

Nissetroen er førmoderne, irrasjonell og fryktbasert. Hva står nissen for, om ikke det absolutte uttrykket for mannlig autoritet? I ham finner vi igjen den maskuline arketypen ypperstepresten: Den langskjeggede autoriteten som setter seg til doms over alle andre og bestemmer hvem som har vært snill og hvem som har vært slem; ja, ikke bare det, men som også styrer et strengt overvåkingsregime hvor alle til enhver tid blir overvåket, hvor alle handlinger blir registrert i en stor bok og hvor han alene har makten til å belønne eller straffe.

Nissetroen er en kultur som lenker kvinner til kjøkkenbenken. Jo nærmere jula kommer, jo mer tid tilbringer norske kvinner i forkle, tvunget til å bake, rulle, safte og sylte, til å være limet i familien, til å skrive julekort og pakke inn gaver. Samtidig har den så stor indoktrineringskraft at mange kvinner tror dette er deres eget valg. De hevder at de liker det og de tror det selv, der de står med kjøttfarse opp til albuene.

Som om ikke dette var nok, ønsker nissen å fordrive den norske befolkningen ved hjelp av demografi. Dette ser man i enhver norsk barnehage, der norske barn er i ferd med å bli en kuet minoritet, fortrengt av stadig flere smånisser i lange røde luer, noen sågar i blå, i et utroverdig forsøk på å gi nissen et moderne skjær.

Man kan se for seg at de av oss som ønsker å kjempe mot denne utviklingen flytter sammen i nissefrie enklaver. Dessverre vil det neppe være mulig, siden nissen er i stand til å gjøre seg liten og komme inn i huset gjennom pipa.

Statistikken taler sitt tydelige språk. Hvis antallet nisser i Norge fortsetter å stige i samme hastighet som nå, vil det i løpet av fire måneder være like mange nisser som nordmenn. Da er Norge i praksis et nisseland. Det må være lov å påpeke dette uten å bli skjelt ut eller truet på livet. Sannheten lar seg ikke stanse. Å slåss mot den er en kamp mot vindmøller, bortsett fra at det later til å være lettere å stanse vindmøller enn å stanse sannheten.

I en slik situasjon, hvor det når som helst kan bryte ut åpen krig mellom mennesker og nisser, ville det ikke vært overraskende om nordmenn rustet seg til kamp. Det må være lov å forsvare seg mot nissene med de midler en har til rådighet. Selv akter jeg å ha fyr på peisen til langt ut i februar. Hva andre gjør, må de selv svare for.

På en måte forstår jeg nissen. Han følger bare sitt instinkt. Da har jeg mindre sans for nissevennene, de nordmenn som bevisst eller ubevisst setter nisseluepolitikken ut i livet; de som setter ut grøt på julaften, selger juletrær og synger såkalt ”uskyldige” julesanger. Jeg tør minne om at etter annen verdenskrig snauklippet man håret på unge kvinner som hadde spredt lårene for tyske soldater. I 2011 blir seksuelt samvær med fienden derimot hyllet i sang, først og fremst eksemplifisert av den avskyelige Quisling-visen ”Jeg så mamma kysse nissen, jeg”. Det er på tide å kalle kvinner som ligger med nissen ved deres rette navn: Nissemadrass.

Forrige uke ble en Skiensmann i nissedrakt slått ned med et gorojern. Kvinnen som slo skal etterpå ha fortalt politiet at hun trodde det var en ekte nisse, og at hun følte seg truet. Jeg fordømmer selvfølgelig hennes handling. Samtidig forstår jeg hennes frykt. Det er en frykt som mange nordmenn føler i disse dager. Vi er mange som er redde, og vi forlanger å bli hørt. Enkelte har kalt meg paranoid tulling – vel, det samme sa de om Martin Luther før de spikret ham opp på kirkedøra. Og selv om jeg kan ha kommet til å bruke et språk som var i kraftigste laget, så står jeg ved alt jeg har skrevet om dette emnet. Jeg ville ha sviktet min plikt som borger og medmenneske om jeg ikke oppfordret samfunnet til å dra nisselua opp igjen før den dekker hele ansiktet. Såpass skylder jeg mine barnebarn, når de en gang i fremtiden sitter på mitt fang og kikker på meg med store, troskyldige øyne og spør: ”Bestefar – hva gjorde du under krigen mot nissen?”

Første gang publisert i Dagbladet