Nordic Noir

Påsken er over. Hytta lukket og låst. Kriminalromanen satt tilbake i… Nei. Vent.

Å lese krim i påsken, var tidligere et særnorsk fenomen, på lik linje med å oppsøke de siste restene av vinteren, gjerne under kummelige forhold, med utedo, og smeltevann i zinkbøtte. Nordmenns fascinasjon for mordgåter på akkurat denne tiden av året, skrives det kilometervis om hver eneste påske, men nå kan vi holde opp med det, siden stadig flere nordmenn leser krim hele året. Kriminalromanen er den nye Romanen. I 2011 ga norske forlag ut 82 nye kriminalromaner i tidsrommet mellom nyttår og påske. Det var altså bare spissen på lavinen som senere fulgte. De store, tunge bestselgerne, er nesten utelukkende fortellinger om vold og drap.

I mer enn to tiår har en del av jobben min vært å lese og anmelde krimromaner fra inn og utland. I de senere årene har krim fra de nordiske landene blitt viktige eksportartikler, ikke minst til det landet jeg bor i. Tyskland. Men også USA og Storbritannia tar i økende grad i mot nordiske drapsfantasier mellom to permer. Uttrykket ”Nordic Noir”, er for lengst etablert. Den britiske anmelderen og journalisten Barry Forshaw, skriver i sin bok ”Death in a cold climate” om fenomenet. Og kommer med en rekke smigrende påstander, som dessverre ikke har særlig mye med virkeligheten å gjøre. Bla annet skal språket i følge Forshaw være eksperimentelt, og forfatterne utfordre sjangergrensene. De nordiske kriminalromanene har høy litterær kvalitet, påstår han. Faktum er imidlertid at vi nesten ikke har noen store prosaister som har gitt seg krimmen i vold. Vi har flere virkelig dyktig spenningsforfattere, men de språklige begavelsene sysler stort sett med annet enn seriedrap i nordiske småbyer. Og hva det å bryte sjangergrenser angår… Da Cappelen Forlag for en del år siden utlyste en krim-konkurranse, der de inviterte til nettopp å bryte med den tilvante rammen, ble de sittende med sjekken i postkassa. Det var ingen som kom opp med noe annet enn det vi hadde sett utallige ganger før. Forshaw skriver videre at ”den nordiske kriminallitteraturen fungerer som ett speil for samfunnet.” Her er vi fremme ved en av de virkelig store mytene ved kriminallitteraturen, nemlig dens samfunnskritiske funksjon. Jo da, det finnes nordiske krimforfattere som bedriver denne sporten, og det på høyt nivå. Men den store hopen er opptatt av helt andre ting. Som for eksempel å få leseren til å tro på et plott hinsides enhver forstand og fornuft. Faktum er at de fleste nordiske krimforfattere er bemerkelsesverdige forsiktige i forhold til samfunnsmessige realiteter– og så politisk korrekte at det mange ganger kan bli ganske søtt. For eksempel har man i Norge, Sverige og Danmark for lengst fått etterforskere med innvandrerbakgrunn inn i romanene. Slik det altså er i virkelighetens verden. Hun er også hjertelig velkommen som offer. Men som gjerningsmann er innvandreren absolutt ubrukelig. I sær hvis han eller hun kommer fra kulturer som inntil for nylig ble regnet som eksotiske og fattige. Deres barn kan rett nok dukke opp som gjengmedlemmer i de nordiske drabantbyene, men ellers er de eneste utlendingene som kan brukes som gjerningsmenn, Serbere og folk fra Litauen, og da gjerne i roller som tause bolere i nordisk tjeneste. Har du noen gang vært innenfor murene i et svensk, norsk eller dansk fengsel? Nei vel. Da skal ikke jeg plage deg med hvordan det ser ut der.

I to av de nye svenske kriminalromanene jeg har lest i år, torturerer og dreper svensk politi, eller amerikansk etterretning med svensk politi til stede, uskyldige muslimske menn. I begge tilfellene er disse scenene fullstendig unødvendige for handling og helhet. I det ene tilfellet er det aldeles meningsløst. Men prisverdig samfunnskritikk, naturligvis. Særlig dersom det er slik Stockholmspolitiet driver på om dagen. Da trenger vi noen som tør å si fra. Men altså: Ingen forbryter med feil bakgrunn.

At de to eksemplene på søkt samfunnskritikk som jeg nå trakk frem, kommer fra Sverige, er en tilfeldighet. Jeg skylder leseren å gjøre oppmerksom på hvor så å si alle de virkelige tungvekterne innen nordisk krim befinner seg for tiden.
Nettopp i Sverige.
Men altså: Også der er langt de fleste opptatt av å koke tullball på en tynn spiker.

Så hvorfor gidder jeg å holde på med dette dersom alt er sånn passe godt og forutsigbart? Fordi jeg elsker den gode kriminalromanen. Den finnes nemlig. Selv om den meg bekjent verken er knyttet til et spesielt land eller kontinent. Å anmelde krim, er som å vasse rundt i en grå elv av stadig flommende repetisjoner, etterlikninger og apestreker. En sjelden gang glitter det av ekte gull i grusen.
Det man plukker opp da har nesten aldri noe å gjøre med de tilvante klisjeene rundt kriminallitteraturen. Snarere tvert i mot.
La du merke til at jeg ikke en eneste gang sutret på vegne av novellen, diktet eller romanen?

Fint! Det vil jeg nemlig ha kred for.



Denne teksten er også publisert i Dagsavisen fredag 5. april 2013.