I går, tjue minutter over tre kom jeg kjørende ned Akersgata for å hente datteren min utenfor forlaget. Rundt hundre meter unna kjente vi at bilen skaket i det luften ble fylt av en eksplosjon. Tjue sekunder etter så vi de ødelagte vinduene i landets politiske sentrum grine tomt mot oss: Som en ruin, som en istykkerslått drøm om et land bygget på troskyldig tillit.
Den dumpe rystelsen i bakken minnet om noe jeg har opplevd til sjøs: Et grunnbrott. En bølge så dyptgripende at den bryter mot havbunnen, og løfter seg på en måte som flytter hele sjøen. Som endrer alt.
Et hundrededels sekund etter eksplosjonen var Oslo – mitt hjertested, det sted på jorden jeg kjenner best – forvandlet til noe fremmedartet og usett. Glasskår som fyller gatene. Blødende mennesker på fortauene. Røyk. Ansikter preget av frykt. Eller aller helst: Av undring. Som om vi så på hverandre og sa: Hva er dette? Det kan da ikke være oss dette handler om?
Så kom sirenene. Så kom politiet. Og sykebilene. Og journalistene.
Og først da, snikende lik en tyv om natten, kom fortvilelsen, og tanken på at kanskje betyr dette at noe er tapt for alltid. At Norge, slik vi kjenner det, aldri vil bli det samme igjen.
Det er ikke sant at det hersket kaos i byen i øyeblikkene etter eksplosjonen, mens politi – påfallende mange av dem i sivil, innkalt i all hast uten tid til å trekke i uniform – sperret av stadig nye områder og drev oss langsomt lenger og lenger unna katastrofens epi-senter. Det er ikke sant at folk løp i panikk eller skrek i fortvilelse, at disse skjebneminuttene byen knapt har opplevd maken til var preget av hat, forvirring eller ønsker om revansj mot hvem det nå måtte være som sto bak dette.
Det var tvert imot en underlig, sjokkert ro som preget reaksjonene. Sykepleiere og leger som fant fram kriseprosedyrene og fulgte dem, menneskemengder som trakk seg lydig unna, brannbiler som systematisk begynte katastrofebegrensninger. Og over alt: Et politi som gjorde hva det kunne for å gjenopprette en slags orden, og et folk som skjønte hvilke utfordringer de sto overfor. Som om vi var på samme lag, alle sammen. Når jeg tenker tilbake på disse forvirrede minuttene (og jeg kommer til å tenke på dem resten av livet mitt) vil det være dette jeg husker: En tilstand av samhold. Et slags fellesskap i alle de sjokkerte, forundrede og tenksomme ansiktene. En følelse av at nå er det oss. Og at dette skal vi – må vi – klare. Sammen.
Det som var under angrep i Oslo, og senere, enda verre, på Utøya den 22. juli 2011 var ikke regjeringen eller vårt politiske system. Det var vår måte å tenke på. Vår troskyldige, tillitsfulle åpenhet. Selve det norske systemet, tanken på at vi grunnleggende sett bygger noe sammen.
Det er én måte å tape mot et slikt angrep. Det er å bytte åpenhet mot frykt. Å slutte å stole på hverandre. Å la skepsis flytte inn i de politiske rommene der tillit og optimisme har bodd.
Oppgaven – for den som vil vinne en slik kamp – er å sørge for at dette ikke endrer oss, ikke forandrer vår måte å tenke på.
I 1939 sendte den britiske regjeringen ut en parole, som i sin enkle, pragmatiske form oppsummerte hvordan Londons befolkning kunne stå imot seks års terrorfrykt: Keep calm and carry on. Det er mer enn en strategi i møtet med terror. Det er sivilisasjonens møte ansikt til ansikt med kaoskreftene. Det er slik vi skal redde alt som er å ta vare på i dette landet. Ved ikke å få panikk. Slapp av, og fortsett.
Dette innlegget ble skrevet for Dagsavisen, rett etter bombeangrepet mot Regjeringsbygget. Siden det har den hendelsen vokst seg liten i skyggen av grusomhetene på Utøya. Og forbryteren er tatt. Han har forulempet alt vi setter høyt her i landet. Han fortjener en behandling han vil hate: En forsvarer, en rettsak, en human dom. Slik møter vi kaoskreftene som det vi er: Et sivilisert samfunn. Slik vinner vi.
