Ut mot Hvasser ligger et gult øye i himmelrandens gråblå skygge. En søyle av sol faller inn over land. En enslig seiler driver over vannspeilet. Jeg slikker hummerfett av fingertuppene, og drikker kjellerkald hvitvin. Jeg har skrudd av telefonen. Jeg tror nesten at jeg er meg selv, og ikke han andre fra avisene. Jeg er helt sikker på at jeg er ferdig med en turne som har vart i over en uke, og som har brakt meg mellom byene i Vestfold og Østfold.
Jeg tenker på Norge. På hvordan jeg opplever landet en senhøst i 2011.
Det er underlig. Jeg synes mine landsmenn er gåter.
På fergen fra Kiel til Oslo, tidlig i måneden: Norsk tv. Den akutte angsten for overfallsvoldtekten. Skrekken som lammer hele hovedstaden, og som brer seg ut til alle de andre byene, tettstedene og bygdene. Og angsten for at engstelsen skal bringe en inn i rasistenes rekker, angsten for å si det som det er. I et debattprogram der nesten utelukkende kvinner er til stede, tillater en enslig politimann seg å nevne at politiet jo har oversikt over steder det kanskje er lurt å holde seg borte fra midt på natten i helgene. En av landet mest profilerte kvinnelige debattanter skriker til ham at hun skal ha seg frabedt at politiet forteller henne hvor hun skal gå eller ikke gå.
Så det var altså problemet. Politiets erfaring.
Tidligere på kvelden har temaet vært politiets mangel på tilstedeværelse.
Jeg reiser fra by til by. Jeg snakker med folk hele tiden. På hotellet. På gaten. I kiosker og på puber. Folk er engstelige for utviklingen i landet. Den økende volden. Den stadige krenkelsen av kvinner i det offentlige rom. Enkelte grupper av menn er overrespresenterte. Alle vet det. Mange føler at de ikke kan snakke høyt om dette av frykt for å ble stemplet som rasist. Samtidig: SOS-rasisme, organisasjonen som sammen med velmenende sjeler har sørget for at ordet ”rasisme” ikke betyr noe som helst lenger, det brukes i hytt og pine, dømmes for svindel av ti milloner kroner. Bløff. Svik. Synd for alle dem som brenner for en god sak. Etter noen dager får overfallsmannen et ansikt. En ung afghaner dømmes til fire og et halvt års fengsel for å ha ødelagt to kvinners liv. En av voldtektene er filmet. Det er ikke tvil. Mannen har fått avslag på asylsøknaden, men har valgt å bli. Nå får han endelig tak over hodet og mat på bordet.
I en taxi mellom Horten og Tønsberg forteller sjåføren meg om det Norge han kom til i 1985. Det er tilfeldigvis det samme året jeg selv gjorde meg til både utvandrer og innvandrer. Han fra India til Norge. Jeg fra Norge til Tyskland. Han sier: ”Jeg syntes jeg kom til et paradis. Alt var så fredelig. Så stille og vakkert”.
Nå er han bekymret. Han kjører ofte om natten, og han merker den økende volden, og uroen som hersker. Han har tre jenter hjemme. Han tror det er lite klokt å la være å ta et oppgjør med det kvinnesynet som hersker i enkelte innvandremiljøer. Det er jeg enig i. Særlig fordi denne negative kraften kommer i tillegg til den norske stupiditeten som allerede hersker i enkelte Olamiljøer. Dagen etter snakker den allestedsnæværende Abid Raja om det samme. Han setter fokus på den sexismen som hersker i guttegjengene med innvandrebakgrunn. Det er viktige ord, og Raja kan som norsk-pakistaner til og med fremsi dem høyt uten å få R-ordet slengt etter seg.
Så blir det stille igjen. Det er ikke alle som kan plukke opp en tråd som dette.
Nesten ingen.
Jeg går langs stranden. En ærfuglhunn dykker, og sprer ringer utover den blanke havflaten. Det er så stille. Naturen hviler. Jeg tenker på min indiske sjåførs siste orde før våre veier skilles. Han rekker meg kofferten, og sier: ”Men vi er så få her oppe. Det er derfor jeg fremdeles tenker på Norge som mulighetenes land. Og ikke glem: De fleste av oss lever gode liv”.
Ja. Ok. Jeg tar den setningen med også. Legger meg den på minnet. Jeg tror han har rett.
Denne teksten er også publisert i Verdens Gang lørdag 19. november 2011.
