Hva er det viktigste budskapet i boken din?
Det norske samfunnet er gjennomsyret av oljen, og det setter oss i stadig større risiko. Veldig mange nordmenns virkelighetsoppfatning er preget av olje – enten de selv er oljefolk eller de bare har blitt vant med oljeretorikken. Energi- og klimapolitikken er tilpasset oljevirksomheten, flere politikere kaller oljen klimavennlig uten å blunke, oljeforskningen er omfattende og oljeindustrien har over lang tid støvsugd arbeidsmarkedet for gode ingeniører og andre ettertraktede arbeidstakere.
At vi er så oljeavhengige, og uvillige til å planlegge en nedtrapping, er risikabelt – ikke bare klimamessig, men også økonomisk. Det er mange finansfolk og andre eksperter som nå er bekymret for at vi kan bli sittende fast i en fossil industri som plutselig en dag ikke er spesielt lønnsom.
Oljeindustrien har over lang tid støvsugd arbeidsmarkedet for gode ingeniører og andre ettertraktede arbeidstakere.
Sentralbanksjefen i Storbritannia og en del jusprofessorer har i tillegg sagt at petroleumsprodusenter kan bli utsatt for fremtidige søksmål fordi man selger et produkt man vet er skadelig. Tenk om det virkelig skulle skje?
Tittelen på boken er ”De beste intensjoner” – hva henspeiler denne på?
Vi startet med høye ambisjoner i norsk klimapolitikk, da vi satte oss et av verdens aller første klimamål i 1989. Oljepolitikken som ble snekret sammen nesten 20 år tidligere var også preget av en ansvarlig føre var-tenkning.
På starten av 1970-tallet slo politikerne fast at vi skulle ha et moderat utvinningstempo og ta hensyn til eksisterende næringsliv og til miljøet. Opp gjennom årene har det vært satt grenser for både produksjon og investeringer på sokkelen, men disse grensene har blitt sprengt. Så snart man skjønte hvilke summer man måtte takke nei til om man skulle innfri klimamålet eller moderasjonsmålene, så gjaldt de ikke lenger. Også senere klimamål er blitt kraftig overkjørt. Politikerne har de beste intensjoner, men de drukner klimamålene sine i olje.
Du innleder forordet med å stille spørsmålet om Norge er et klimaland eller et oljeland, og peker på at Norge har forsøkt å gå foran, ved å ønske og være blant de aller beste klimalandene. Hvordan har dette mislyktes, og hva er problematisk her?
Norge har gjort mye bra for klimaet, for eksempel gjennom å bidra til et marked for elbiler og ved å jobbe for bevaring av regnskog. Historien viser imidlertid at norsk klimapolitikk er blitt skreddersydd etter oljevirksomheten. Politikerne har bare ikke snakket høyt om det.
Norske myndigheter la om klimapolitikken på 1990-tallet, ved å gå bort fra store klimaforpliktelser hjemme, og heller satse på å betale for at andre skulle kutte sine utslipp i utlandet, gjennom ulike kvoteystemer. Dermed skjermet de den mest forurensende sektoren, nemlig oljeindustrien.
For ikke å ha så dårlig samvittighet for dette, har oljefolk i bransjen og hos myndighetene snakket om at de tross alt hjelper de fattige med norsk energi, og at oljen vår er bra for klimaet. Det første argumentet er syltynt og det andre er direkte feil. Olje er klimaskadelig, ikke klimavennlig – uansett hvordan du vrir og vender på det.
Finnes det noen løsning, og hva vil du selv anbefale som en vei videre?
Flere må innse at også norske utslipp må dramatisk ned, og at det haster. Det bør tas en grundig gjennomgang av oljeskattesystemet, som er laget for at vi skal ha et høyt utvinningstempo på sokkelen, og hvert nye oljefunn bør holdes opp mot en streng utslippsstandard for å vurdere om det har livets rett. Ideelt sett bør vi vel ikke skru opp nye kraner i det hele tatt.
Oljenæringen er som en gigantisk hjørnesteinsbedrift som vi vet skal legges ned, så vi må begynne omstillingen nå – for å prøve å gjøre fallet litt mindre vondt.
Hør Anne-Karin Sæther på Sommer i P2, hvor hun forteller om miljøkamp, jordbærplukking og norske olje-pionerer.
