Myndighetene i Kongo har utvist en nesten ubegripelig tålmodighet med de norske utsendingene av diverse slag. Vi hadde aldri akseptert en slik oppførsel i vår egen stue.
Det gikk ikke så bra da Hergé sendte sin unge reporter Tintin til Kongo på begynnelsen av trettitallet. Nå ja. Det gikk ikke så aller verst i begynnelsen. Kongo-problemene til tegneseriefiguren Tintin begynte egentlig ikke å balle på seg for alvor før i vår moderne tid, med politisk korrekthet og hensyntagen i alle retninger. I tiår etter tiår kunne Tintin farte rundt i den kongolesiske bushen sammen med sin innleide boy Coco, uten at noen andre enn noen forskrudde dyrevernere reagerte på at den belgiske journalisten moret seg med å sprenge neshorn med dynamitt. Afrikanere het fremdeles negere, og det var ingen som syntes det var noe merkelig med imperialistiske holdninger og ytringer, verken i litteraturen eller i seriestripene.
Til sitt forsvar sa Hergé senere: «Jeg lå under for de samme fordommer som det miljø jeg levde i. Vi skriver 1930, og det eneste jeg kjente til Kongo var hva jeg hadde hørt folk fortelle. «Negrene er som store barn … Hvor heldig for dem at vi er kommet» osv. Og så tegnet jeg afrikanere ut fra disse forutsetninger og i den faderlige beskyttende ånd som hersket i Belgia på den tiden.»
Jeg kom til å tenke på disse ordene av Hergé etter å ha lest gjennom en del artikler om det som etter hvert har blitt til «Kongosaken» i norske tabloider. Arrestasjonen av Joshua French og Tjostolv Moland i Kongo i 2009. Dødsdommen som faller i september samme år. Og all tautrekkingen mellom norske og kongolesiske myndigheter i de fire følgende årene. Det er ikke mitt anliggende å synse og mene noe om skyld og uskyld i denne saken. Jeg vet ikke hva som skjedde den skjebnesvangre natten da Abedi Kasongo ble skutt og drept. Jeg tar også avstand fra all den sjikanen som rettes mot Joshua French som nå sitter alene igjen etter Molands bortgang. Ja, jeg er faktisk ikke særlig interessert i French og Molands afrikaprosjekt engang. De er bare to av millioner unge menn som har herjet rundt på dette kontinentet. Paradoksalt nok på leting etter personlig rikdom i et av verdens fattigste land. Men altså med hjemmeadresse i Norge. Et av verdens rikeste. Og helt fra dag én gjennomsyres den norske pressedekningen av en nedlatende tone både overfor Kongos land og folk.
Naturligvis kan noen enhver trekke på smilebåndet når nordmennene ikke bare dømmes for drapet på sjåføren sin, men også for å ha spionert for Kong Harald. Men hvor godt sitter fliret når denne overbærende, mildt irettesettende stilen holdes konsekvent og hele veien? Her belærer man hverandre om den utbredte korrupsjonen i Kongo, samtidig som man helt åpent vurderer mulighetene for å kjøpe guttene hjem. Vi er jo på besøk i et land hvor alt er mulig, i det minste av negativ karakter, og hvor voksne menn er som store barn. Slik tegneren Hergé altså fikk lære på trettitallet. Og hvem er de besøkende? Jo, for uten pressen og diverse advokater, er det spesialutsendinger for de ulike norske regjeringer, først den rødgrønne, så den blåblå. Det er norske Kripos, siden vi ikke kan stole på de afrikanske etterforskerne. Det er norsk helsepersonell, som man håper å få inn i selve fengselet, siden vi ikke kan stole på afrikanerne her heller. Fengselsmaten må erstattes av slik mat en norsk mann på besøk kan tåle. Under Mandela-markeringen i Sør-Afrika tar statsministeren vår personlig opp en mulig hjemsendelse av French, med Kongos president Joseph Kabila.
For ordens skyld. Selv om hele dette sirkuset handler om en hvit nordmann, så har den samme nordmannen fått saken sin prøvd i alle rettsinstanser i Kongo. En rett man naturlig nok ikke kan stole på, den holder rett og slett ikke norsk standard. Men altså like fullt den retten som gjelder i landet Kongo, et land French har tatt seg inn i, helt uten å ha blitt invitert av noen andre enn seg selv. Snu alt på hodet. Send to kongolesere på et tåkelagt oppdrag til Finnmarksvidda. Norsk sjåfør funnet død. Alle vitner: Det var dem. Så kommer hele den kongolesiske bøtteballetten. Med politietterforskere som skal overprøve de norske. Med helsearbeidere og advokater. Med flere titalls journalister og spesialutsendinger, som krever å få personlige møter med vår statsminister. Jeg synes vi bør være enige om at myndighetene i Kongo har utvist en nesten ubegripelig tålmodighet med de norske utsendingene av diverse slag. Vi hadde aldri akseptert en slik oppførsel i vår egen stue.
Ellers meldte NTB rett før jul at den kongolesiske filmskaperen Djo Munga er i ferd med å lage en dokumentarfilm om French og Moland. Han er særlig opptatt av å trekke frem sider han mener er symptomatiske for hvordan Kongo og Afrika oppfattes av de industrialiserte landene. Nyhetsbyrået opplyser at Munga ikke har fått noen form for tilskudd fra Norge til å lage filmen. Som om det skulle være nødvendig å si det.
Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 17. januar 2014.
