Når det gjelder Norge og islam, går jeg herved av med pensjon. Det synes jeg et par andre meningsmaskiner burde vurdere å gjøre også.
Jeg sitter på min lokale bar i bydelen Eppendorf i Hamburg, det er gjerne her jeg koker blogger og artikler, jeg har visst drevet med den slags i over tre tiår. Ja, faktisk var det slik jeg begynte som skribent. Med et glødende leserinnlegg i Larvikavisen Østlands-Posten. Fjorten år gammel. Tema? Vår truede fauna.
Jeg skrev om det som skjer nå. Fuglefjellene som dør mens vi ser på. Den gang var det bare en slags syk idé blant fjortisene i Natur og ungdom. En skrekkvisjon.
Vel. Dagens tema har også litt med skrekk og visjoner å gjøre. Men med et i utgangspunktet positivt fortegn. Jeg sitter her med klipp og notater, og leker meg med ulike titler. En av dem er «Nittenåringen som samlet Norge». Sakset fra denne utmerkede avis lørdag 30. august. Den er litt for lang. Dessuten har jeg ikke helt klart for meg når alt sprakk og falt fra hverandre der oppe. Var det da niogtjueåringen sto freidig frem og fortalte om sin begeistring for halshogging, voldtekt og etnisk rensing? Eller var det da mørkets admiral halte helvete ned på jorden i regjeringskvartalet og på Utøya?
Det eneste som er helt sikkert, er at vi har fått servert mange fine ord i det siste. Slik det var i dagene etter Rosetoget. Et av dem er «historisk ». Vi som er så gamle at vi leste Klassekampen på søttitallet, husker hvordan det gikk med det ordet. Det gikk inn i historien som aldeles ubrukelig, etter å ha blitt benyttet hver eneste gang en heismontør eller bryggeriarbeider, bonde eller student, gikk etter hverandre i tog eller streiket i to dager.
Ønsker jeg å latterliggjøre demonstrasjonen på Grønland? Nei. Absolutt ikke. Jeg ønsker Faten Mehdi Al-Hussaini lykke til videre. Hun er for øvrig den eneste person som skal nevnes med navn i denne ytringen.
Jeg er ikke ute etter noens skalp, og har ingen blomster å dele ut heller. For når det gjelder Norge og islam går jeg herved av med pensjon. Og det synes jeg et par andre meningsmaskiner burde vurdere å gjøre også. Når jeg nå sitter her med mine utklipp og mine notater, eller klikker meg rundt på de ulike kommentarfelt og sosiale medier, ser jeg de samme personene fremme de samme påstandene, beskyldningene, bortforklaringene, anklagene, rykter og evige sannheter, som har holdt det gående så lenge jeg selv har vært med.
Hele spekteret. Fra ytre venstres begeistring for tildekkede kvinner og aggresjon mot vitsetegninger, til ytre høyres konspirasjonsteorier og paranoia. Selv har jeg forsøkt å seile midt i elven, og har forståelig nok fått fra begge kanter. Det har vært som fortjent. Men når jeg ser på disse listene med navn og personer som har gjentatt seg selv i alle disse årene, ja da ser jeg også et trekk som forener oss, helt uavhengig av hvor vi står i debatten om islam i Norge. Vi skal snart tre ut av livet. Vi er på vei inn i det rommet der ingen ting venter oss, eventuelt evige flammer eller søtti jomfruer. (Av de to siste alternativene synes jeg det første virker minst masete. )
Der kan du se. Det rykker i labbene, her jeg sitter. Det er ikke så lett. Foran meg ligger Klassekampen for 1. september. Overskrift: «Norske muslimers talerør går på sparebluss. » (Islamsk råd i pengeknipe. ) Ja vel, tenker jeg, det må jeg bare innrømme, – kanskje det er derfor det har vært så stille fra den kanten i alle disse årene.
Så får det være min aller siste ytring om dette temaet. Jeg føler en stor lettelse. For ikke bare gjelder denne min beslutning egne blogger og spalter, jeg har også tenkt å slutte helt å lese reprisene til alle de andre gamle sirkushestene. Jeg kjenner deres vrinsk og retoriske kruseduller nesten like godt som mine egne, og setter min lit og mine forhåpninger til de unge, de som faktisk skal forme og leve i morgendagens Norge. Og med dette rydder jeg bordet for gamle klipp og aviser, og bestiller en gin tonic. En dobbel. En for alt som er sagt og skrevet, og en for de pennene som spisses nå.
Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 5. september 2014.
