På tide med de tapte spor

Må man stemme blått for å klage på hvordan skattepengene blir brukt? Ikke tale om.

Til lesere utenfor Oslo: Jeg vet at de fleste av dere ikke har trikk der dere bor. Derfor beklager jeg at denne teksten ved første øyekast kan se ut som en kommentar til svært lokale forhold i Oslo. Samtidig forsikrer jeg dere om at perspektivet vil utvide seg mot slutten, der teksten vil få en tydelig allmenngyldig karakter og lesingen forhåpentlig vil føles verdt innsatsen.

Denne teksten kan altså ikke sidestilles med Chat Noir-revyene på 1960-tallet, da publikum kom inn fra distriktene i busslaster for å høre skuespillere late som om de var vanlige skattebetalere som klagde på at det ble gravet i sentrum. Et halvt hundreår senere har vi lært oss å godta offentlig vedlikehold. Over hele landet har nordmenn lært seg å sette pris på veier uten hull og svømmebasseng med vann i. Særlig når vi ikke har det.

Kritikken den gang rettet seg ikke bare mot offentlig vedlikehold, men også de offentlig ansatte som utførte det. I følge norsk revy var det å være kommunearbeider en slags form for trygd som man fikk ved å lene seg på en spade.

Jeg vet ikke om de arbeider langsomt, de som nå om dagen utbedrer Vogts gate i Oslo. Jeg tar for gitt at de ikke er kommunalt ansatte, men jeg har ingen faglig kompetanse innen gateutbedring. Det kan godt hende det trengs åtte mann til å stå rundt et hull i gata og kikke ned i det. Det er i hvert fall bedre at de tenker seg om enn at de gjør det samme som ble gjort for fire år siden.

Det meste av det lille jeg vet om trafikk kommer fra drosjesjåfører, og jeg har ingen grunn til å tvile på dem (unntatt han som mente at jødene hadde fått beskjed om ikke å gå på jobb i World Trade Center den dagen). De er kultiverte og engasjerte mennesker som lytter til opera og BBC World News. Ikke minst kan de sine gater. Drosjesjåførene sier at de italienskproduserte trikkene som ble satt i trafikk fra begynnelsen av forrige tiår, var så tunge at de presset skinnegangen ned i asfalten og fikk gatene til å smuldre opp. Trikkene kjørte på seg skader, småbiler forsvant ned i hull i asfalten og ble aldri sett igjen. Vogts gate ble stengt, gravd opp og forsterket i 2007–2008 for å tåle de nye trikkene. Det gjorde den ikke. Etter fire år med klatting ble Vogts gate i vinter stengt for ombygging igjen. Jeg vil ikke si at de som bestilte arbeidet forrige gang, leverte en dårlig jobb. De kunne ikke ha visst at det skulle bli kuldegrader om vinteren, og dermed tele som presset opp asfalten og gjorde vondt verre. Eller kanskje de visste i 2007 at fire år senere ville det uansett være på tide med nye holdeplasser. Og treplanting. Utbedringene gjøres like mye for å lage penere gater som for å gjøre dem farbare, i hvert fall om vi skal tro www.trikken.no. Så det skal vi ikke.

Det heter om Forsvaret at det alltid forbereder seg på forrige krig. Det kan se ut som om man kan si det samme om trikkenettet i Oslo, at man alltid bygger det for forrige generasjon trikker. Og i motsetning til annen teknologi, som blir lettere og smartere, blir trikker stadig større og tyngre og mer bråkete og dummere.

Det fins flere grunner til å velge trikker som ødelegger gata og tvinger fram dyre og langvarige og hyppige reparasjoner, men av disse grunnene er pris den eneste gode. Andre og dårligere grunner kan ha vært hastverk, dårlig kommunikasjon og en innbitt motvilje mot å tenke på ting som kan skje i framtida.

Jeg raser ikke, verken mot Ruter eller Oslo Sporvognsdrift eller Samferdselsetaten eller Peter N. Myhre (samferdselsbyråd 2003–2009). Jeg forlanger ikke at noen må gå, og jeg kan fint leve med dette. Men det stusslige er at prosesser som denne gir det offentlige et dårlig rykte. Selv når det meste av offentlige tilbud og logistikk fungerer, skal det lite til for å skape et inntrykk av det motsatte. Det begynner med slomsete skinnelegging og slutter med at du ikke kan ringe 113 uten å ha et fungerende kredittkort.

Jeg sier ikke at denne prosessen har vært styrt av mennesker som ønsker å avvikle trikken spesielt og kollektive løsninger generelt – jeg sier bare at hvis det hadde vært hensikten, ville de ha gjort en god jobb. Det er altså ikke min mening at gatearbeidene i Vogts gate i Oslo er en dulgt sabotasjeaksjon under ledelse av for eksempel Peter N. Myhre. Hadde han vært så lumsk, ville han ikke uttalt offentlig at ”trikken står i vegen for bilene”. Med mindre han var dobbeltlumsk og gjemte sitt trikkehat bak en fasade av trikkehat. Men det tror jeg ikke, så konspiratorisk nekter jeg å være. (Og da har jeg fortsatt ikke nevnt billettsystemet.)

Det eneste jeg ber om er at politikere som syns kollektive løsninger er en god ting, går inn for løsninger som ikke krever nye og enda dyrere løsninger av akkurat samme problem fire år senere.

Oslo trenger trikken, og Norge trenger et Oslo med trikk. Riktignok er den stor og tung og tar mye plass og lager en del støy, men den representerer også bykultur på sitt vakreste. Den er for alle, den erstatter privatbil, den bruker fornybar energi. Den binder byen sammen og gjør delene til en helhet. Hovedstaden trenger noe som skiller den fra mindre byer, noe annet enn størrelsen. Uten trikken vil Oslo bare være som en klump av Sarpsborger inntil hverandre. Og det er det ingen som ønsker seg, selv ikke sarpinger.

Kilder: www.trikken.no; www.politikus.no, www.aftenposten.no; Wikipedia

Første gang publisert i Dagbladet