Onsdag formiddag presenterte statsminister Erna Solberg nye statsråder og gjorde endringer i regjeringen. Men slike endringer i det som er landets viktigste ledergruppe, følger ikke vanlige regler for rekruttering, skriver journalist og forfatter av boken Politisk Lederskap, Agnar Kaarbø i denne kronikken.
Parallelt med regjeringsforhandlingene på Jeløy radio har Solberg syslet med spørsmålet; hvem skal ut av og hvem skal inn i regjeringen? Men sin regjeringserfaring og en avslappet, men tydelige lederstil, er hun neppe den som er mest spent i forbindelse med endringene. Det er det nye statsrådene som er.
Flere Venstre-politikere har nok de siste ukene tenkt tanken på at de kan bli statsråd i en utvidet regjering. Men å snakke høyt om det er utenkelig. Ingen søker en slik jobb. Med noen få unntak kommer henvendelsen fra statsministeren på kortest mulig varsel. Uansett er det umulig å vite hva en du som ny statsråd gir deg inn på.
Gjenstridige realiteter
Dette er en av de mest krevende lederjobbene som fins i Norge. «Det er ekstremsport å være statsråd.», sier tidligere statsråd Inga Marthe Thorkildsen i boken Politisk lederskap – beretninger fra statsrådskontorene. Der har jeg intervjuet 15 tidligere og en nåværende statsråd om hvordan de løste lederoppgaven som statsråd. Grete Faremo, som har hatt tunge statsrådsposisjoner i tre regjeringer, sier i boken at ingen på forhånd vet om de klarer trykket som følger med en slik jobb.
Nylig avdøde Odvar Nordli, statsminister fra 1976-81, beskrev regjeringsarbeidet slik i sin selvbiografi Min vei: «Du skal lete lenge etter et så presset sted å arbeide som i en regjering. Et kollegium av sterke, oftest ambisiøse mennesker. Virksomheten skal smeltes sammen mot krevende, felles mål innenfor de gjenstridige realiteters trange grenser.»
Stillingsbeskrivelse for overmennesker
Kanskje har Solberg og hennes medarbeidere kopiert side 317 i Stoltenbergs selvbiografi Min historie og sendt til partilederne i Fremskrittspartiet og Venstre i forbindelse med personalrokeringene. Der beskriver Stoltenberg statsrådsposisjonen som en av de mest spennende oppgaver et menneske kan ha. Deretter kommer en halv side med den tøffeste stillingsbeskrivelsen det er mulig å tenke seg: God kommunikator og motivator, stor gjennomføringskraft, rask i hodet, flink med detaljer, rolig i kriser, klar til å takle motgang, alltid beredt, lojal og med kunnskap om det parlamentariske systemet.
Stoltenberg konkluderer at knapt noe menneske er virkelig god til alt dette. Han legger dessuten til at i politikken blir du lett husket for dine dårligste prestasjoner, ikke dine beste
Stoltenberg konkluderer at knapt noe menneske er virkelig god til alt dette. Han legger dessuten til at i politikken blir du lett husket for dine dårligste prestasjoner, ikke dine beste. Du må dessuten arbeide for evigheten, men være klar til å gå på dagen.
Den solbergske parlamentarisme
Siden dette er en koalisjonsregjering, den vanlige regjeringstypen i Norge de siste 17 årene, er ikke endringene ene og alene statsministerens ansvar. Partilederne i Fremskrittspartiet og Venstre har sitt å si. Men trolig har Solberg lært av forgjengerne Kåre Willoch og Stoltenberg. Begge forbeholdt seg retten til å godkjenne de kandidatene som koalisjonspartnerne foreslo. For Willoch handlet det blant annet om å være sikker på at nye statsråder stilte seg bak den sikkerhetspolitikken som det var flertall for.
I den solbergske parlamentarismen er det vanskeligere å få øye på slike absolutter. Men hun er nok opptatt av at de nye regjeringsmedlemmene har parlamentarisk erfaring. Det er avgjørende for en regjering som fortsatt er i mindretall i Stortinget.
Siden dette er en koalisjonsregjering, den vanlige regjeringstypen i Norge de siste 17 årene, er ikke endringene ene og alene statsministerens ansvar
Hvor mye vekt hun legger på teamfølelse, vet vi ikke presist. Men kanskje har hun lært noe av sin tidligere sjef Kjell Magne Bondevik som nevner fellesskap i regjeringen som det viktigste å etablere etter at de politiske målene er satt. «Skal du få en regjering til å fungere, så må det være gode menneskelige relasjoner, vi må være åpne med hverandre og trygge på hverandre. Det er nødvendig for å kunne inngå kompromiss, gi og ta. Jeg la stor vekt på det.», sier Bondevik i intervjuet med meg.
Skape en fortrolig atmosfære
Også Willoch sier at samarbeidet internt er avgjørende for å lykkes. På spørsmål fra meg om hva godt politisk lederskap er, svarer han slik: «Godt politisk lederskap går ut på å dra full nytte av kunnskap og kvalifikasjoner hos alle medarbeidere og samarbeidspartnere. Alle skal kjenne at de er med.»
Willoch er spesielt opptatt av at det etableres en fortrolighet og atmosfære der alle tør å snakke. «Det må ikke være slik at medarbeiderne ikke tør å si noe som de er redde for kan være dumt, men som kanskje senere viser seg å være klokt.»
Willoch forteller også om de mange hensyn som spiller inn når en regjering skal settes sammen. «Selvsagt kunnskap om det aktuelle feltet, så skulle grupper og landsdeler være representerte. Det var også aksept for at en statsråd ikke trengte å være medlem av Stortinget, men de måtte kjenne den politiske virkeligheten. Parlamentarisk erfaring er viktig, men ikke alt. »
Willoch er spesielt opptatt av at det etableres en fortrolighet og atmosfære der alle tør å snakke
Knallharde prioriteringer
Når nye statsråder har fått overlevert adgangskortet til sitt nye departement, er de ansvarlig for alt som skjer der. Det er forståelig at det er en voldsom følelse. Samtidig kan de være trygge på at departementets medarbeidere har finlest det nye regjeringsdokumentet fra Jeløy-forhandlingene. Departementet ønsker heller ikke noe annet enn at statsrådene deres skal lykkes. Det viktigste statsråden kan gjøre er å peke ut den politiske kursen og foreta knallharde prioriteringer av hvilke saker som er viktigst for dem.
Problemet er at når de ser i kalenderen er den allerede full av foredrag og møter, regjeringslunsjer og regjeringskonferanser. Tidligere olje- og energiminister Tord Lien trodde han var vant til høyt tempo, men måtte revidere oppfatningen etter at han ble statsråd høsten 2013. – Etter de første 14 dagene håpet jeg at tempoet snart måtte gå ned. Men det gjorde det ikke. Som statsråd må du være til stede på kontoret og du må være på farta, sier Lien.
En statsråd hopper på et tog i full fart. Det toget skal de styre trygt gjennom et politisk landskap der de ikke vet hva som venter langs ruta. Samtidig har de mulighet til å justere kursen og påvirke det som skjer underveis. Alle de tidligere statsrådene jeg har snakket med, er nemlig samstemte om en ting. En statsråd har mer makt enn mange er klar over.
Denne kronikken ble først publisert i Aftenposten.
