I den uken vi nå har bak oss, er det blitt skrevet et grotesk stykke norsk politihistorie. Uansett utfall, vil det være et før og et etter fengslingen av den tidligere spaneren Eirik Jensen. Hvor dette til syvende og sist vil ende, vet ingen. Det vi allerede nå kan slå fast, er at politiets håndtering av saken er mildt sagt kritikkverdig. Pressens minutt-til-minutt-dekning kan nok også diskuteres. Men paradoksalt nok kan dette allerede enorme materiale vise seg viktig når saken skal gås etter i sømmene. Den prosessen kommer vi nemlig ikke utenom.
Alle vi som i det hele tatt følger med i feltet ”politi og kjeltring”, vet hvem Eirik Jensen er. Alle vet at han er kontroversiell og kjent for å gå sine egne veier. Alle vet at han har fiender i diverse leire. Også blant sine egne. Så når Jensen arresteres og kastes på glattcelle, åpnes det for spekulasjoner og ulike teorier av ymse slag, og på begge sider av loven. Og mens Jensen har sittet fullstendig isolert, og uten viten om hva han egentlig er anklaget for, har motparten hatt anledning til å oppføre et grotesk teater for et samlet medianorge. Etter bare noen timer blir det klart at arrestasjonen av Jensen henger sammen med en fengslet storsmugler. Hva slags roller Jensen og denne såkalte ”investoren” spiller i dramaet, skal etterforskningen avklare. Før saken eventuelt havner i retten. Men fra dag én får advokat Benedict de Vibe lov til å løpe rundt med ropert og lekke opplysninger fra avhørene med sin klient. På den måten får vi vite at Jensen skal ha mottatt penger per kilo innsmuglet vare, og at dette har pågått i en årrekke. Det er beslaglagt hauger med kontanter, og 80-90 kilo hasj. Dagen etter kan samme de Vibe opplyse de måpende journalistene om at det handler om 20 tonn hasj. Her har altså klienten lagt på noen paller i løpet av natten. Vi får også vite at det ikke ligger noe personlig i det når nå Jensen trekkes inn i saken.
Hva i all verden er dette for slags uttalelse? Er mannen gal?
Når VGs reporter spør de Vibe om hva som kan være grunnen til at klienten hans er villig til å snakke seg inn i en sak som innebærer innførsel av 20 tonn hasj, svarer advokaten at ” det er ikke det som er fokus i saken nå.”
Nei, naturligvis ikke. Det er nok helt andre ting de sitter og tenker på.
Og mens dette selsomme sirkuset får lov til å spille seg ut i den frie verden, sitter Eirik Jensen altså innelåst og isolert, uten å vite noe særlig annet enn at han minutt for minutt trykkes stadig lenger ned i søla.
Spesialenheten for politisaker, som har saken, tar han ikke en gang inn til nye avhør, før i dag, søndag kveld. Han skal få sitte og mørne. Mens de Vibe kakler videre.
Og det er dette som er skandalens kjerne. At alt de Vibe kommer med får stå umotsagt og uten kommentarer fra etterforskernes side. De er helt tause. Hva i all verden skulle de ha å tape på å opplyse allmenheten om hva de har på Jensen når de nå holder ham isolert fra omverdenen?
De har ingen mediestrategi, til tross for at de jo måtte vite at dette ville bli litt av en smell når pressen fikk det. Det hadde ikke gjort noen ting dersom de hadde hatt kontroll på hva som lekker ut i andre avhør, men slik er det ikke. Det later ikke engang til at den saken interesserer dem.
Resultatet er at Eirik Jensen blir påført uopprettelig skade allerede før han får anledning til å uttale seg. Han ødelegges foran øynene våre. Uansett hva som skjer, vil denne saken hefte ved ham. Selv om han skulle bli tiltalt og frifunnet på alle punkter, vil han være en merket mann. Merket vil dessverre også den etaten der han har tjenestegjort et helt liv være etter dette. Den siste uken i februar 2014, begynte vi på en lang reise inn i ubehagets jungel. Vi skylder hverandre å følge meget nøye med på hva som utspiller seg der.
