Verdens viktigste kurve ble påbegynt i det geofysiske år 1958 da Charles David Keeling fikk installert et usedvanlig sensitivt måleinstrument for CO2 på toppen av Muana Loa på Hawaii. Den gang viste målingene 310 ppm CO2. Siden har de klatret jevnt og trutt oppover, og har nå offisielt passert 400 ppm CO2. Instrumentet på Muana Loa er siden supplert med måleinstrumenter verden over som viser den samme kurven, og de alarmerende 400 ppm ble faktisk først registrert i 2013 på den norske stasjonen på toppen av Zeppelinfjellet på Svalbard.
Allerede etter et par år la Keeling merke til en besynderlig økning i CO2. I 1960 var den riktig nok bare på beskjedne på 0.7 ppm per år, mens økningen i gjennomsnitt for tiåret 2004–2014 var økningen over 2 ppm per år. I 1963 konkluderte han at en mulig dobling av atmosfærisk CO2 i løpet av det neste århundre kunne gi en økning av den globale gjennomsnittstemperaturen med 4 oC. I forkant av høsten klimamøte i Paris, drøyt 57 år senere, kan vi konstatere at advarselen ikke bidro til de store samfunnsomveltninger. Keeling-kurven har blitt et ikonisk symbol på årsaken til stigende feber hos pasienten, jordkloden. Keeling innså for øvrig også at siden det var en kontinuerlig gassutveksling mellom atmosfære og hav ville dette innebære en stadig økning av CO2 også i havet, med forsuring som en bekymringsfull konsekvens.
Historisk har mange faktorer påvirket klodens klima, noen mer episodiske, andre mer katastrofepreget som massive vulkanutbrudd, meteoritter og metanutslipp. Det som i hovedsak nå styrer CO2-nivået i atmosfæren i er balansen mellom plantenes fotosyntese som tar opp CO2 (og produserer oksygen), og celleånding som gjør det motsatte. Det er nesten balanse mellom disse prosessene, men bare nesten. Faktisk tar økosystemer både på land og i hav opp noe mer CO2 enn de slipper ut. Så kommer våre utslipp fra kull, olje, gass, skogbranner, sementindustri med mer i tillegg. Det er disse som gir den årlige økning i atmosfæren, men omtrent halvparten våre utslipp tas hånd om av økosystemene, noe som gjør at Keelings kurve ikke er enda brattere – og at temperaturen ikke stiger raskere.
Frykten er at økosystemene netto opptak av CO2 kan reverseres og bli til netto utslipp til atmosfæren. Størst frykt, men også størst usikkerhet, er knyttet til om oppvarmingen og opptining av for eksempel permafrost også vil gi økte utslipp av metan (CH4), som i drivhus-sammenheng er CO2´s hissige fetter.
Hva er så det største, samlede CO2-utslipp vi kan tillate oss og fortsatt ha et rimelig håp om å unngå virkelig dramatiske konsekvenser? Her finnes et svar fra det internasjonale klimapanelet. Dersom vi skal ha en rimelig sjanse til å holde oss innenfor det mye omtalte togradersmålet, kan vi maksimalt tillate oss å slippe ut 800 milliarder tonn (eller 800 gigatonn) karbon. Dette høres ut som en eksakt beregning, og det høres betryggende mye ut. Begge deler er feil. Denne øvre grensen er et beste estimat, og to graders temperaturøkning er ingen eksakt eller magisk grense. Den er bare satt der som et slags anslag over hvor det er en betydelig risiko for at de farlige tilbakekoblingene tar overhånd. Dessuten vil to graders gjennomsnitt romme en enorm lokal og tidsmessig variasjon og ekstremhendelser, og noen mener at også to graders gjennomsnittlig temperaturøkning er altfor høyt – samtidig som det framstår som mer og mer urealistisk å nå dette målet.
Er så 800 Gt C mye? Isolert sett er det utvilsomt mye, men det høres ikke fullt så mye ut når vi vet at vi siden «referanseperioden» 1861–1880 har sluppet ut 520 Gt. Vi har med andre ord 280 Gt å gå på, noe som med dagens utslipp tilsvarer 30 år. Samtidig er det nå kartlagt, og investert, i utvinning av fossile reserver tilsvarende tre ganger denne maksimale restkapasiteten, og vi vet at mange selskaper og investorer ikke rolig vil akseptere dette som «stranded assets», altså urealiserte investeringer.
Hvert år beregner organisasjonen Global Footprint Network noe som kalles Earth Overshoot Day. Den kommer tidligere hvert år, og i år var dette 13. august. Som navnet vitner om er dette den dagen da vi har forbrukt klodens årlige produksjonskapasitet, resten av året tærer vi strengt tatt på fremtidens ressurser. Også CO2-avtrykket er med, det utgjør 54 prosent av indeksen (og andelen øker stadig). Dette beregnes ved å se på utslippene i forhold til økosystemer og landbruksarealets kapasitet til å ta opp CO2. Når grønt areal som bedriver fotosyntese går ned mens utslippene går opp, vil rimeligvis fotavtrykket øke. Noe helt presist mål kan naturlig nok ikke dette bli, men godt nok til å gi trender og størrelsesordener samt å fastslå at stø kurs ikke er god kurs.
Betyr så alt dette at løpet er kjørt? Eller er vi nå i en overgangsfase inntil ”det grønne skiftet” fører oss trygt inn i en ny æra? Klimaendringer kan ikke unngås, så spørsmålet er mer hvor dramatiske konsekvensene vil bli. Det er også åpenbart at situasjonens alvor er erkjent politisk og at et teknologisk skifte er i gang, men det går for tregt. Det kan ikke sies sterkt nok at utslippene må ned nå, og at avvenningskuren blir progressivt tøffere og mindre realistisk jo lengre dette utsettes. Om vi begynner i dag vil 8% årlig reduksjon i CO2-utslipp bringe oss i mål, venter vi til 2018 må årlig reduksjon økes til 11%, så 22 % i 2022, og 90% (!) i 2026.
Det må også minnes om at Keelings kurve i stor grad reflekterer summen av enkeltindividers forbruk og utslipp, og hadde den norske borger vært representativt for verdens befolkning ville den vært vesentlig brattere. Som eksempel: norske flyreiser er doblet på 10 år, og utgjør en betydelig andel av vårt individuelle fotavtrykk. På de fleste områder bør vi klart ned i skostørrelse. Vi ikke bare kan gjøre noe som enkeltindivider, vi også bør gjøre noe. Dette er snakk om moral, ikke moralisme, og det innebærer ikke et nei, men et ja til fremtiden. Det innebærer at vi alle har et ansvar, og det er faktisk ikke det verste man kan ha.
Denne kronikken stod på trykk i Aftenposten 10.11.2015. Mer om temaet kan leses i boken C – Karbon av kronikkforfatteren.
