Noen har talent og selvtillit til å gi et overblikk over de store spørsmål som angår historien og mennesket, som Eric Hobsbawm, Jared Diamond, Steven Pinker – og Yuval Harari. I Sapiens tar Harari et gedigent sveip over menneskehetens historie med det ene store spørsmålet: Hvordan kan det ha seg at en art som inntil for 70 000 år siden var en unnselig flokk i et hjørne av Afrika har maktet å dominere verden til de grader at vi nå går inn i en ny tidsalder – Antropocene?
Framtidens menneske
I oppfølgeren, Homo deus, vender Harari kikkerten andre veien og ser fram mot framtidens menneske. Vi er nå i ferd med å stige om bord på en ferd med ukjent mål og kanskje innebærer denne reisen også avviklingen av Homo sapiens? Vi har blitt så smarte at vi utmanøvrer oss selv i jakten på mening, guddommelighet og udødelighet. Vi har beseiret naturen, og vi risikerer å overvinne oss selv. Hva eller hvem vil komme etter oss? Gudene vet, skjønt det gjør de ikke, for gudene er døde, og vi selv er ikke guder nok til å vite hvor reisen bærer – ikke engang hvorfor vi har lagt ut på den.
Lenge var mennesket et dyr blant andre dyr, men etter hvert som vi vant kløkt og makt, satte vi oss som mål å kontrollere naturen. Fram til nå har vi gradvis fått herredømme over mange av våre tidligere svøper; sult er ikke avskaffet, men er kraftig redusert, likedan er sykdomsepidemier i stor grad brakt under kontroll, selv om ikke de heller er helt utryddet og formodentlig heller aldri vil bli det. Så har også det moderne, opplyste og globaliserte samfunnet i stor grad kontrollert jungelens lov i samfunnet og med det redusert sjansen for å dø i krig. Dette siste er en slags seier over våre mer primitive sider.
Siden lykke bestemmes av vår biokjemi, er det eneste vi kan gjøre for å sikre varig tilfredsstillelse, å manipulere dette systemet.
På tallrike andre områder har vi også lagt naturen og verden under oss, men én utfordring gjenstår, døden: «Hvis og når vitenskapen gjør betydelige fremskritt i krigen mot døden, vil det virkelige slaget flyttes fra laboratoriene til parlamentene, tinghusene og gatene. Når den forskningsmessige innsatsen krones med suksess, vil den utløse bitre politiske konflikter. Alle kriger og konflikter vi har sett så langt i historien, kan vise seg å ha vært et tamt forspill til den store kampen som ligger foran oss: kampen for evig ungdom.»
Det andre store prosjektet på menneskets agenda vil ifølge Harari være å finne nøkkelen til lykke. Siden lykke bestemmes av vår biokjemi, er det eneste vi kan gjøre for å sikre varig tilfredsstillelse, å manipulere dette systemet. Hvilket vi jo allerede gjør.
Det er ingen grunn til å tro at det vil stoppe med endringen i biokjemien. Som Harari sier var små endringer i gener, hormoner og nevroner nok til å forvandle Homo erectus – som ikke klarte å produsere noe mer imponerende enn flintkniver – til Homo sapiens, som produserer romskip og datamaskiner. Så kommer kyborgene, menneske-maskin-kombinasjoner, men det er nok en konservativ endring siden også denne er basert på at organiske hjerner vil fortsette å være livets kommando- og kontrollsenter. Neste trinn er det uorganiske, robotene.
Robotene kommer
Jeg har lenge ment – og hevdet – at troen på, eller angsten for, at robotene skal «ta over» var en hype, men etter å ha lest Hararis siste er jeg ikke like sikker… For å nå denne konklusjonen dekonstruerer Harari mennesket, for hvor blir den menneskelige sjel eller essens av når man skreller løken? Den finnes ikke. Alt er synapser og nettverk, viljen er fiktiv, i alle fall den frie viljen. Illusjonene råder. Det er biologene som brøt ned grensene mellom menneske og maskin, hevder Harari, alt er digitale koder og algoritmer.
Homo deus er fullt på høyde med Sapiens, den er full av elegante og vittige formuleringer, skarpe observasjoner, idéhistorie og filosofi.
Forskjellen på vår egen organiske, karbonbaserte informasjon og maskinens silikonbaserte, er mer følt enn reell. Moderniteten som skjer med akselererende fart og kompleksitet og gjør at ingen helt følger med kan oppsummeres i én setning: Menneskene går med på å gi avkall på mening i bytte mot makt. Vår moderne kultur avviser troen på en stor kosmisk plan. Vi er ikke skuespillere i et drama som er større enn livet selv. «Praktisk sett består det moderne livet av en evig jakt på makt i et univers blottet for mening. Moderne kultur er historiens mektigste, og den forsker, finner opp, oppdager og vokser kontinuerlig. Samtidig nages den av en større eksistensiell angst enn noen tidligere kultur.» Livet har ikke manuskript, dramatiker, regissør, produsent – eller mening. Ingen aner hvordan stykket vil ende, men det ser ikke lyst ut.
Mye science, lite science fiction
Så langt høres dette ut som mørke saker, enda en dystopisk framtidsvisjon i tider da vi trenger noe mer oppmuntrende. Vel, Hararis bok er mer enn dette. Homo deus er fullt på høyde med Sapiens, den er full av elegante og vittige formuleringer, skarpe observasjoner, idéhistorie og filosofi. Hans diskusjon av alliansen mellom vitenskap og humanisme – på godt og vondt – bobler av innsikt, historiske fakta og anekdoter. Her er mye science og lite science fiction. Men dypest sett advarer Harari oss mot en slags Ikarosk hybris. Vår flukt mot solen bærer ikke nødvendigvis noe godt. De samme økonomiske systemene som har skapt problemene og som jager hvileløst videre, er ikke nødvendigvis de som skal redde oss. Vi skal også vokte oss for å gi fra oss all styring. Google vet allerede mer om oss enn vi gjør selv på mange områder, og det kan være fristende å avgi sitt DNA og sine historie til intelligente systemer som kan ta langt ”riktigere” valg for oss enn vi gjør selv. Dette vil imidlertid innebære en slags frivillig lobotomering.
Det kunne sies mye mer om denne ferden til framtiden som Harari tar oss med på. Heller ikke Harari sitter med noen krystallkule, men dette er ikke urealistiske vyer. De vekker uro, men også den følelsen som kjennetegner en god bok: Du føler deg smartere etter å ha lest den. Selvsagt en illusjon det også, men dog …
