Erik Fosnes Hansen – Postkortet fra Lisboa jeg ikke rakk å sende

Jeg skal fortelle om noe som hendte. Vi var i Portugal, langt sør i landet. Fem minutters biltur fra havet. Men vi hadde svømmebasseng om vi ikke gadd dra så langt. Der hadde ungene vannkrig med de voksne, som ikke var sine ansvarlige, vanlige jeg. Om kveldene slukket vi lysene i hagen og så opp. Over oss spraket stjerneklasene lydløst i svelget mellom glørne på grillen og alt det sorte. Melkeveien strakte seg fra sør til nord. Så satt vi der da, overfor dette vi ikke forstår, og var småkloke på astronomiens vegne når barna spurte. Stjerneskuddene regnet. Vi pratet, eller var stille. Det kom noen strofer fra et dikt, noen vers fra en vise. Og neste dag skulle være like lys som den vi hadde lagt bak oss, og vannkrigen like våt.

Men så, på en slik neste dag, skjedde alt dette forferdelige. Sollyset visnet. Telefoner, mailer og meldinger fra et rammet Oslo. Små sammenbrudd foran fjernsynet. Det ble verre. På Utøya var barn og ungdommer blitt myrdet. Det ble verst: Tallene på døde vokste ut over kvelden og natten og sluttet ikke å vokse. Enkelthistoriene strømmet på. Nye og større sammenbrudd. Så: Hastig oppbrudd, bestilling av flybilletter, ferien forbi.

Mens de andre måtte hjem på raskeste vis fordi tunge plikter brått kalte på dem, ble jeg og mine to dager i Lisboa før også vi kunne dra. Slik hadde det seg at den dagen da 200.000 mennesker stod på Rådhusplassen og fylte vår lille by Oslo med hele sitt stille samhold, på den dagen da hverdagen brått ikke fantes her hjemme, men var nesten håndgripelig erstattet med det som ligger bakenfor hverdagen vår, alt det som egentlig bærer vår trygge dagligdag, alle de usynlige bånd og usagte følelser, tanker og minner som binder oss sammen  – den dagen var vi i en annen, liten hovedstad, der hverdagen gikk som normalt. Butikkene var åpne, museene var åpne, folk lo, kelnerne serverte, den lille kardemommetrikken ruslet oppover de bratte bakkene og gjennom de smale gatene, mens guttunger hang utenpå den og sneik. Bare avisenes forsider var fylt av dette som vi tre var fylt av hele tiden.

Vi var nokså molefonkne. Vi skulle så gjerne vært her, her hjemme, i Oslo. Jeg har lengtet hjem før, men aldri slik. Å være borte fra Oslo akkurat den dagen, var som å være borte fra sin aller nærmeste, sin elskede. Jeg har aldri savnet min by mer, og aldri Norge mer.

Den kvelden gikk vi, selv om vi ikke hadde stor lyst, på fado-restaurant. Nei, ikke en sånn turistfelle, men en av de få, gjenværende genuine, en fado-restaurant for encantados, for kjennere. Bortsett fra to snakkesalige spanjoler som ustanselig ble hysjet på av de andre gjestene, var vi de eneste utlendingene der. Mor i huset serverte i blondeforkle med tøfler på føttene. Med jevne mellomrom ble lyset slukket og bare en rød lampe lyste. Da kom de inn, artistene. Sangerinnene, musikerne. Eldre folk alle sammen, sirlig antrukket, i beste konfeksjon, som til fest eller til begravelse. De fremførte sine sanger. Og fado, denne musikken for og av fattigfolk, det er sørgmodige greier. Fado betyr da også skjebne. Temaene er ulykkelig kjærlighet, livet, det uerstattelige tapet, døden. Fado er å svelge mørket under stjernene. Den skal synges med skjelvende, klagende stemme. Det er ikke virtuositeten som teller mest, men sjelens nærvær; det er portugisisk soul.

Hver avdeling gikk omtrent slik: De sang tre triste sanger i moll, så sang de en munter i dur. Den muntre handlet alltid om Lisboa. Alltid. Lisboa var verdens vakreste by, her var lysene tent; ingen folk er som folk fra Lisboa, her kan man leve, her kan man glede seg, åh, Lisboa, hoi! Så klappet alle, lyset ble tent, og man spiste videre mens man ventet på neste avdeling, med ny sangerinne. Mor med tøflene skjenket, byttet tallerkener.

Det var visst ikke til å unngå at vi hadde fått blanke øyne der vi satt. Og damene med de dramatiske, litt slitte stemmene, og de hvithårede herrene med sine gamle dresser og gamle gitarer, de la merke til det. De nikket verdig og elskverdig når de passerte vårt bord på vei ut. Man skal bli beveget av fado.

Det var varmt, og jeg var utenfor en tur. På vei inn igjen passerte jeg dem alle sammen, musikerne, der de satt i inngangspartiet og pratet mellom opptredenene. De så på meg, vennlig og litt undrende, nikket påny. Høflig, verdig. Jeg nikket tilbake men så gikk verdigheten i lås for meg og jeg greide ikke gå videre. Jeg hadde stoppet ved den eldste sangerinnen. ”Frue, forstår De italiensk?” spurte jeg. Hun nikket så verdensvant som bare en aktet fado-sangerinne fra Lisboas gamleby kan nikke: Selvsagt! Og så sa jeg det. At jeg bare ville takke for kvelden. Vi er så triste i kveld, fordi vi er nordmenn, fordi landet vårt er blitt rammet av en forferdelig tragedie, som De sikkert vet; det er en terrorist som har drept en masse ungdommer, barn, og de nikket alvorlig: Vi vet. Men Signora, men hva jeg ville si, Signora, at at det nettopp denne kvelden har vært så riktig å være akkurat her, nesten som en, hva kaller man det, hva heter det, trøst, å høre på Deres fado, Deres kunst, Signora, Maestra, Deres alles – det stokket seg for meg, grammatikken rislet vekk som stjerneskudd i munnen min. Da jeg så opp, så de på meg med myke øyne. Det var bare det jeg ville si, sa jeg fort, tusen takk; jeg fant visst verdigheten påny, skyndet meg inn igjen, satte meg ved bordet vårt.

Kvelden var egentlig slutt. Men den var ikke slutt. Lyset ble skrudd av enda en gang, den røde lampen glødet en siste gang, og en av sangerinnene kom inn igjen, sammen med de to hvithårede herrene med gitar og lutt. Og nå sang og spilte de for oss tre som satt der så langt hjemmefra. Det var deres gave til oss tre, men ikke til bare oss tre.

Hun sang  først tre triste sanger. Mørke sanger. Om død og tap. Og vi hadde ikke blanke øyne nå, vi gråt. Vi gråt som piska skinn, skal jeg være ærlig. Hun så på oss hele tiden mens hun sang, og gråt litt selv. Og så ­– så sang hun en fjerde sang. Den gikk i dur. Den handlet – ikke overraskende – om Lisboa. Verdens herligste by. Fattig, men vakker, liten, men stolt, en by der folk holder sammen, tilsynelatende kjedelig men full av overraskelser, hoi. Hos oss trillet tårene fremdeles. Men nei, ingen tårer når man sang om Lisboa! Hun satte pekefingrene i munnvikene og viste oss, mens hun sang, at nå, nå måtte vi smile. Smil! Og vi smilte uten at vi et øyeblikk sluttet å gråte. Åh, Lisboa.

Oppbrudd. Veien ut var kort men jeg skal aldri glemme den så lenge jeg lever. Der satt de, de gamle fado-artistene, og ventet på oss. De reiste seg. De strakte armene ut etter oss. De omfavnet oss. De kysset oss. De velsignet oss. De kysset oss igjen. Som om vi tre var et folk.

Vi vaklet hjem til hotellet. Vi hadde vært på fado. Vi var dessverre ikke i Oslo. Men vi var, vi var virkelig, i Lisboa. Vi var allikevel hjemme. I en liten, men stolt by, som sagt. Som jeg nå overbringer forsinkede hilsener og kyss fra.

Har tidligere vært publisert som kronikk i Aftenposten på Den nasjonale minnedagen, søndag 21. August 2011.