Fy Skam!
Vi står der midt i bakgården, fengselsvakta plaprer i vei om hvor stor prosentandel av fangene som sitter inne for overgrep mot mindreårige.
Jeg kunne ikke gjentatt tallene for fokuset mitt er ikke lengre på han, men på dem. De går forbi oss, på rekke og rad med kjetting rundt beina iførte oransje fengselsdrakter, samtlige snur seg mot oss. Jeg forsøker å rette blikket ned i bakken, men alle kommentarene og plystringen gjør at jeg mister kontrollen over eget blikk.
Det blir satt i dem i sinne; i redsel. Følelsene er i ferd med å ta overhand. Det er som om noen tar tak rundt halsen på meg og grepet sakte men sikkert blir strammet til.
Jeg lukker øynene og mobiliserer alle krefter for å stenge lydene ute. Fy søren jeg blir kvalm. Jeg rister desperat løs på armene som om det skal hjelpe med å kvitte kroppen av med noe som sitter dypt inni meg. Jeg trekker pusten så godt det lar seg gjøre og plutselig er det en ny følelse som overskygger alt annet. Jeg kjenner jeg får frysninger og at ansiktet mitt transformeres til et stort smil. Fengselsvakta tror vel det er i ferd med å klikke for meg, men han skulle bare vist hvor takknemlig jeg er.
Tenk om voldtekten hadde funnet sted i Norge, da kunne jeg risikert å møte disse menneskene ute på gata igjen etter bare noen få år. Men jeg, jeg er fri, mine overgripere sitter inne på livstid. Plystringen, kommentarene og handlingene deres kommer aldri utenfor disse fire veggene.
To år tidligere hadde mine overgrepsmenn fått sin fortjente straff. Det er fem år siden nå, men jeg husker det som om det var i går, hver minste detalj.
Vi satt der i rettssalen, 11th floor of Frank Crowley Courts Building, hele familien. Vi var like urolige alle sammen, skulle jeg få livet tilbake eller skulle jeg leve i redsel til evig tid? Juryen var enstemmige; skyldig, skyldig, skyldig, skyldig, skyldig, skyldig, skyldig, skyldig, skyldig, skyldig, skyldig, skyldig. Enkelte av dem lettet nesten fra stolen i det de strakk armen høyt opp i været. Så det var ingen tvil, skyldig var han. Men så var det opp til dommeren hvor lang straffen skulle bli.
Hun så kald ut der hun satt og så ned på oss andre i rettssalen, helt uberørt liksom. Jeg holdt et fast grep om hendene til mamma og pappa. Jeg har alltid hørt at jeg har et blikk som kan drepe, men i forhold til hennes, dommeren, tror jeg ikke blikket mitt virker veldig skremmende. Hun satte blikket rett i ham i det følelsene og ordene hennes fikk løpe fritt gjennom rettslokalet.
“Du fortjener ingen plass iblant oss, men bak lås og slå resten av livet.”
Livstid; var det sant? Livstid? Slik at han aldri kan komme etter meg og skade meg igjen? Er jeg fri?? Jeg er av den typen som ikke kan fordra å vise følelser i all offentlighet, men for en gangs skyld greide jeg å gi slipp på denne kontrollen. Tårene bare strømmet på, av glede og av lettelse.
Norske strafferammer tar mer hensyn til overgriperen
Amnesty International anslår at det hvert eneste år er mellom 8000 og 16000 kvinner som blir utsatt for voldtekt eller forsøk på voldtekt i Norge.
Jeg ber for at disse kvinnene skal få livet sitt tilbake på samme vis som jeg har fått, men slik er ikke virkeligheten i Norge. Norske strafferammer tar mer hensyn til overgriperen og å verne om dennes rettigheter, enn å gi offeret livet tilbake.
Hva er den fortjente straff for voldtekt? I følge den norske straffeloven følgende:
«Voldtekt Straffes etter straffeloven av 1902 § 192 med fengsel inntil 10 år, men minst 3 år og maksimalt 15 år bl.a. dersom den seksuelle omgangen var samleie. Hvis fornærmede dør som følge av handlingen eller får betydelig skade på legeme eller helse, f.eks. blir påført venerisk sykdom, hvis det dreier seg om gjentakelse, eller hvis voldtekten er begått av flere i fellesskap eller på en særlig smertefull eller krenkende måte, kan fengsel mellom 3 og 21 år idømmes».
Og hva skjer i praksis?
Selv om strafferammen for voldtekt er satt til maksimalt 21 års fengsel viser en gjennomgang av 42 dommer for overfallsvoldtekt et helt annet bilde.
Det øvre sjiktet av strafferammen er så alt for sjeldent tatt i bruk. I en oversikt VG utarbeidet i 2011 kommer det frem at i 35 av dommene fikk gjerningsmennene i gjennomsnitt bare tre år og fire måneders fengsel.
Ettersom 70 prosent av de straffedømte prøveløslates etter å ha sonet to tredeler av straffen, er mange dømte voldtektsmenn utenfor murene etter drøyt to år i fengsel… To år!!!!
Jeg kjenner jeg blir kvalm og sint på en gang! Og ufattelig trist med tanke på alle sjelene der ute som lever et liv i redsel på grunn av dette.
Jeg har vært heldig; så utrolig heldig for at overgrepet mitt fant sted i Dallas, TX. Takket være Amerikanske strafferammer lever jeg et liv i frihet, jeg føler meg både sterk og trygg. Hadde overgrepet funnet sted i Norge hadde livet mitt vært en helt annen virkelighet. Jeg kunne ha møtt mine overgripere på gata i dag. Jeg kjenner det knyter seg i bringen bare ved tanken. Men for meg er da bare å lukke øynene og se for meg Frank Crowley Courts Building.
Livstid – det er deres virkelighet. Frihet – det er min.
Fy skam Norge!
