Den nokså moderate kritikken som har kommet fra det sedvanlige «ekspertkorpset» i inn- og utland, kan regjeringen ta med knusende ro.
Vi kjenner ikke detaljene bak trusselmeldingen som gikk ut til landets befolkning den 24. juli i år. Vi behøver ikke få kjennskap til dem heller. Det er nok å vite at den informasjonen som PST hadde mottatt var av en slik art at de varslet politi og regjering. Og da regjeringen, med justisministeren i spissen varslet det norske folk om trusselen som forelå, var det ikke bare klokt og korrekt. Det var det eneste de kunne gjøre. Å sende et stort antall bevæpnet politi ut i gatene uten å forklare hvorfor ville ha fått både presse og sivilbefolkning til å gå aldeles bananas. Det var i realiteten umulig. Å virke i det skjulte og forsøke å ordne opp i dette bak våre vante kulisser, var denne gangen tydeligvis like umulig. Tenk hva som ville ha skjedd i det norske hus dersom det hadde gått galt nok en gang. Og det i ettertid hadde kommet frem at dette var noe som både PST, politi og regjering hadde visst var under oppseiling. Det ville virket mer destruerende på Norge som nasjon enn hva bomber og granater kunne ha fått til.
Så får heller konspirasjonsteoretikerne holde på med sitt. Den nokså moderate kritikken som har kommet fra det sedvanlige «ekspertkorpset» i inn- og utland, kan regjeringen ta med knusende ro. Flere av de utenlandske har antydet at Norge nok lider under et trauma. Og det er helt korrekt. Norge lider under et trauma, som i hvert fall våre nordiske naboer har blitt spart for. Etter 22. juli kan en hendelse som dette bare håndteres med en viss grad av åpenhet. Det er ingen grunn til å tro at PST kommer til å stelle i stand liknende forestillinger med jevne mellomrom. Dette var unntaket. Regelen er at de hemmelige tjenestene virker i det skjulte. Hvor mange aksjoner som avverges her i landet og i verden for øvrig får vi ikke vite. Det kan nok være godt for nattesøvnen. Som enkelte altså mistet da alarmen gikk. Ja. Det er veldig ubehagelig. Og siden dette dessuten skjer midt i agurktida, er det ikke annet å vente enn at pressen bestemmer seg for å ta tempen på det moderne Norge istedenfor å berette om hvor mange grader det er i vannet på Huk. Stort sett gikk det hele ganske pent for seg.
Og der kan man godt la dette bli hengende litt til. For ser man dette som en prøve eller en øvelse, hvilket det jo i praksis har vært, så bør alle aktører få «bestått». Regjeringen varslet bare timer etter at de selv fikk vite, og landets befolkning handlet rolig og fornuftig. Nå i ettertid kan vi til og med si at den varslede muslimhetsen stort sett uteble. Frykten rammet alle på likt, og det er det ikke sikkert at noen hadde vondt av når alt kommer til alt. Og ute på ekstremfløyene var det de samme gamle bikkjene som ble stående og bjeffe. Slik de alltid gjør. Terroralarmen sommeren 2014 har sannsynligvis virket mer samlende enn splittende.
Rene idyllen, med andre ord. Nei. For det kan smelle i morgen. Mens det som PST har snust på nå nylig tydeligvis har vært en større aksjon som krever nitid planlegging og forberedelser, kan en mann med et bombebelte lage helvete gjennom en ren improvisasjon. Og vi har folk blant oss som er gale nok. I Hamburg ble to studenter stoppet akkurat i tide for et par år siden. De var i ferd med å detonere en propanbombe inne på et tog som sto klart til avgang i den folksomme Hauptbahnhof. Der var ren flaks at bomben ikke detonerte. Den unge konvertitten var ikke rutinert nok. Flere av de norske Syria-farerne er både motiverte og rutinerte. Det er vanskelig å hindre dem i å dra, sier politiet. Sant nok. Men det er lett nok å nekte dem innreise dersom passene deres betraktes som ugyldige når de går i en fremmed makts tjeneste.
De har jo dessuten stående tilbud om nye pass i det nylig opprettede «kalifatet» IS. Nærmere himmelen er det vel ikke mulig å komme uten å sprenge seg selv i lufta.
Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 8. august 2014.
