I 1984 steg jeg inn i samfunnet for annen gang i mitt liv. Jeg hadde meldt med ut av det norske fellesskapet, det jeg var født inn i, og hvor jeg var blitt voksen. Nå skulle jeg som ung mann tre inn i den tyske samfunnsmodellen. Jeg var allerede en etablert norsk forfatter, men nå vendte jeg den norske dagligtalen ryggen, til fordel for et språk jeg hadde grått mine modige tårer over på ungdomsskolen. Jeg kunne overhode ikke gjøre meg forstått på tysk. Da er man en B-borger. Og for å bøte på det, ble den gang alle Hamburgs innvandrere invitert til gratis tysk-kurs på byens universitet. Jeg satte meg på skolebenken igjen, sammen med tyrkere, afghanere, polakker, og menn og kvinner fra ulike afrikanske land. Og denne gangen var det ingen som tok til tårene. Vi hadde det tvert imot veldig morsomt. Vi var sammen hver dag hele uken, og siden det bare var jeg som kunne engelsk, ble vi tvunget til å kommunisere på et språk som vi i begynnelsen mestret sånn omtrent som treåringer. Hvor ble det av dem alle sammen? Jeg vet bare at Iranske Gitti i dag er overlege på et av byens sykehus, og at det er stor sannsynlighet for at det er jeg som er den av oss som ble dårligst integrert. Det har naturligvis med jobben min å gjøre. Min barnløshet og manglende stemmerett også. I over femogtyve år har jeg levd i skyggen av de andres virke. På kemnerkontoret er jeg alltid hjertelig velkommen, men ellers er jeg i det store og hele en betrakter. Og vel fornøyd med det. Det er jeg selv som har valgt å ha det slik.
Jeg skriver dette for å vise at det er store forskjeller på hvordan vi kan eller ønsker å ta del i det vi kaller fellesskapet. En mengde enkeltpersoner og grupper ønsker å ha så stor avstand til resten av samfunnet som overhode mulig. Og mens Jehovas Vitner jeg har et valg, har andre det ikke. Hvert eneste år rammes mennesker av ulykker eller kronisk sykdom, som gjør at de må tilbringe resten av livet på ulike institusjoner og anstalter, fratatt mange av de mulighetene for livsutfoldelse som vi andre har. Mange av dem er ungdommer. Det er forferdelig. Vi gjør hva vi kan for å bøte på det, men slik er livet på jorden. Vi er født ulike, og selve tilværelsen behandler oss med store forskjeller. Likevel er vi lært opp til at alle skal ha de samme rettigheter, plikter og muligheter. Det er dette vi regner som samfunnets grunnverdier. Nils Christie, professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo, har reist en fin debatt rundt nettopp disse grunnverdiene etter 22.7 . Og fått betale for det, får jeg vel legge til. I en tid der ”tilgivelse” later til å ha blitt et fremmedord både i kirken og moskeen, krever det stort mot å lage så mye som en liten ripe i det kollektive hat og avsky som råder. Når han første gang ytrer seg i Morgenbladet blir det et ramaskrik. Senere nyanseres debatten. Noe av det gode som har skjedd etter Det Forferdelige, og etter at gemyttene har falt noe til ro, er nettopp at grunnleggende verdi- og etikkdebatter nå faktisk føres på nær sagt ethvert gatehjørne, hjem eller arbeidsplass. Vi har alvorlige samtaler med hverandre om viktige temaer. Jeg har alltid hatt stor respekt for Nils Christie. Men likevel spør jeg: Hvorfor er det så vanskelig å tenke seg at man av og til, sannsynligvis med flere tiårs mellomrom, kan stilles overfor forbrytelser og ugjerninger der vi faktisk velger å gjøre et unntak fra de reglene vi ellers følger? Ikke ved å pine eller plage gjerningsmannen. Jeg snakker ikke om å sone i et hull i jorden, eller et liv på enecelle uten lufting. Men hvorfor skal det være kjettersk å tenke at det ekstreme avviket, av og til må møtes med nettopp – avvik fra gjengse kjøreregler? Også innenfor psykiatrien har man som grunnprinsipp og idé om at den som blir sperret inne med tvang skal vende tilbake til samfunnet. Men noen ganger går det ikke. Helt siden jeg som attenåring begynte å arbeide på Lier psykiatriske sykehus, har jeg hatt mye med sinnslidende personer å gjøre. Både innenfor de låste dørene, og ute i gatene. I løpet av disse snart førti årene, har jeg bare stått ansikt til ansikt med en eneste person som må kunne kalles farlig for andre enn seg selv. Han var til gjengjeld sinnssyk på en måte som man stort sett bare opplever i dårlige filmer eller tegneserier. Han var ekstremt farlig for enhver som befant seg i nærheten av ham, og de som sto øverst på ønskelisten hans var de minste av oss. Barn. Han hadde vært innelåst i mange år, og ikke vist noen form for endring. Bare å lufte ham inne på sykehusets område krevde forholdsvis ekstreme sikkerhetstiltak. Å slippe han ut ville være ren galskap. Bokstavelig talt. Så hvorfor er det så vanskelig å si til en iskald massemorder, at sorry. Der meldte du deg ut. I motsetning til alle de livene du tok, skal du få et av oss. Vi skal gjøre vårt for at du skal få en så meningsfull soning som mulig, men vi må holde deg her. Det er ikke en verre skjebne enn den som kan bli et tilfeldig trafikkoffer til del, og det rokker ikke ved en eneste av de grunnpilarene som vi ønsker å bygge samfunnet vårt på. Det er unntaket som bekrefter regelen.
Også publisert i VG, lørdag 24.09.11.
