Døden i Tiflis. På reise i Georgia.

Konturene av Tbilisi kommer gradvis til syne, en blendende bergstad av trehus og matte kirker. Dagny bøyer seg frem og betrakter byen bak en støvete gardin. Hun ser menn i folkedrakt og soldater med lange sabler, hester som halvsover i skyggen av akasier med fluer virrende omkring den sitrende pelsen.Fremmede lukter siver ut fra salgsbodene, hvor selgerne sitter med skjeve øyne og en fargerik turban om hodet. Kirker og moskeer ligger side om side, prydet med marmorskulpturer og nitid mosaikk.

Dagny Juel: Skuddene i Tbilisi

Hans Joachim Rohwer Den hete byen

Mikhail I’ve Got So Much to Give

I et værelse i Tiflis sitter Dagny Juel og halvsover. Hun er kledd i svart, kroppen hennes hviler i en rød lenestol. Også håret hennes er rødt, men en annen nyanse enn stolen. Den er skarlagensfarget, trukket i fløyel, en del av værelsets kostbare møblement. Her finnes tallrike tegn på overflod: et frokostbrett med halvspist assortiment, kjoler med fransk snitt, ekstravagante tapeter, en stellekommode med utsøkte toalettartikler. Kvinnen er elegant, og likevel blottstiller påkledningen en viss mangel på kraft. For mange løse knapper. For mange hårlokker på avveie. Hun sitter med hodet mot vinduet, lyset faller inn og slår seg til ro ved føttene hennes, som en katt. Gjennom de halvåpne vinduene er Kaukasus-fjellene synlige. 

Rustaveli-avenyen, oppkalt etter Georgias store dikter Shota Rustaveli, skal både vi og bena våre bli godt kjent med etter hvert. Den er rundt to kilometer lang og føles mye større. En oppvisning i russisk klassisisme fra 1800-tallet. Med pågående muslimske naboer valgte Georgia motvillig beskyttelse hos Russland, de hadde i hvert fall samme religion. Dette gjør at Georgia i dag fremstår som mindre fremmedartet enn andre land i denne regionen. Bakenfor Tyrkia, men mye mer europeisk i kultur og væremåte. Antagelig er Georgia mer europeisk i dag enn det var på Dagny Juels tid – og amerikansk. Det finnes to Marriott-hoteller i byen, de er enorme og opptar mye plass. På Marriott på avenyen var det Kristin Valla satt på Café Parnas i 2006, høygravid og lei av byen og stirret ut på menneskene, som hun syntes virket så lukkede og sure. Nå er det jeg som står utenfor og stirrer inn på gjestene på cafeen Parnas, jeg synes de ser lukkede og sure ut. Jeg tror det er så enkelt som på hvilken side av glassruten man befinner seg.  Litt lenger ned, nedenfor parken, ligger bygningen som en gang var Grand Hotel og hvor Dagny Juel bodde. På veggen henger en plakett med profilen hennes: «Norwegian Dagny Juel Przybyszewska died here on 5.06.1901» Litt lenger bort er det gamle Hotel London, også det nedlagt, hvor en annen plakett forteller at her bodde Hamsun to år før Dagny Juel. Mer om det senere.

Sentrum av Tbilisi våkner til liv. Det er folk i gatene, de tyter ut av metroen så tidlig på morgenen. Ja, Tbilisi har metro. Og det er flotte blomster i parkene. I en minibank tar vi  ut pene lari-sedler med historiske motiver. Følelsen av trygghet og disiplin er høy, slik den ofte er i de tidligere sovjetrepublikkene. Så er det likevel noen detaljer som tyder på at det ikke er like godt stell på alt. Noen av de store flotte bygningene står tomme. Det er mange trendy cafeer, men få folk på dem. Det er klesbutikker, men kun i den dyreste klassen, som Dior og Trussardi. For å finne vanlige klær må du til små shoppingsentra i utkanten av byen. Og titter man inn i smug og bakgårder, er husene på vei til å falle sammen. Den flotte gamlebyen har de derfor valgt å gjenoppbygge  fra grunnen av fordi restene neppe kan reddes. Mellom alle de eldgamle kirkene blir Tbilisi nyere og finere for hver dag.  På den andre siden av elven ruver det nye presidentpalasset, en blanding av Det hvite hus og riksdagen i Berlin, bare større. En ny kabelbane fører opp til festningen og den store statuen av Mor Georgia. Italienske arkitekter har laget et nytt spektakulært teater og en fredsbro som opplyses av et sinnrikt system med lysdioder. Der Norge nøler har Georgia har tydeligvis ingenting å tape. At pengene brukes på signalbygg har nesten helt sikkert en skyggeside som vi kan ta for oss en annen gang.

Men allerede før lunsj og før vi har smakt på den fantastiske maten og vinen, har georgierne klart å få oss til å like hovedstaden deres. De snakker til og med engelsk.

Dette er andre artikkel fra Georgia. Neste gang – for det kommer flere – skal vi blant annet til Mtskheta og til den tiden da Georgia ble kristent, sju hundre år før Norge.