Du er på vei til jobb gjennom parken, og får øye på en unge som har falt i dammen og holder på å drukne. Det er enkelt for deg å trå ut i dammen og redde livet hennes, men da får du skitne bukser, våte sko og kommer for sent på jobb. Burde du likevel gjøre det?
Avstand er etisk irrelevant
Den australske filosofen Peter Singer forteller denne historien til studentene sine. De svarer selvsagt ja på spørsmålet. Her kan du redde livet til et menneske, med minimale kostnader for deg selv. Så spør Singer om det spiller noen rolle hvor langt unna ungen du kan redde er. I eksempelet er det 50 meter, men hva om det var 2000 kilometer? Du kan fremdeles redde liv med en svært lav innsats. Burde du gjøre det? Eller er avstanden så stor at du med god samvittighet kan avstå i dette tilfellet? Singer mener at vi i hverdagen har en tendens til å oppføre oss som om svaret er ja, mens vi egentlig burde svare nei. Forskjellen i avstand er etisk irrelevant.
Peter Singer er en hardbarket konsekvensetiker som mener vi bør forholde oss nøkternt til fakta. Hvis gevinsten ved å redde liv er større enn kostnaden, så skal vi gjøre det. Når vi lager et regnestykke på vegne av menneskeheten for det å hjelpe folk som flykter fra krig og elendighet i Syria, så er kostnaden vesentlig lavere enn gevinsten. Dette er kaldblodig kost-nytte-analyse, anvendt på det å redde menneskeliv. Situasjonen er lik den som Singer presenterer for studentene sine, bortsett fra at de nødstilte ikke befinner seg i parken rett foran øynene våre, men i Middelhavet.
Fremmedangst og mennesker i nød
Carl I. Hagen hevder at følelsene tar overhånd når vi ønsker å hjelpe krigsutsatte individer i Midtøsten. I Aftenposten 26. august hevder han at «det er fortsatt bedre å tenke med hjernen på en resonnerende måte fremfor å la følelser styrt av hjertet ta helt over». Selv virker han lammet av tanken på hva som kan skje med samfunnet vårt hvis vi slipper inn syrere som rømmer fra krig. For en konsekvensetiker som Singer vil kostnaden ved fremmedangst og andre negative følelser også høre med i regnestykket for om vi bør hjelpe eller ikke. Den gjør imidlertid forsvinnende lite utslag på konklusjonen, når den måles opp mot gevinsten ved å hjelpe folk ut av den dypeste menneskelige nød.
Hjelpens etikk er kalkulerende og fornuftsbasert, stikk i strid med hva Hagen ser ut til å mene. Det er også en misforståelse at sinnelagsetikere i tradisjonen etter Immanuel Kant er de som vil stå i forgrunnen for å hjelpe flyktninger i nød. I denne etikken legger de vekt på skillet mellom hva vi aktivt gjør, og det vi passivt lar skje. Vi er mer ansvarlige for det vi gjør, enn det vi passivt lar skje. Så lenge vi selv ikke har forårsaket elendigheten i Midtøsten, kan vi ikke holdes ansvarlige for folks lidelser der. Konsekvensetikere som Singer tenker annerledes.
La være å gjøre noe er også er et valg
De avviser skillet mellom aktiv og passiv, og mener at det å la være å gjøre noe også er et valg med konsekvenser. Dette er en etikk som oppfordrer oss til å hjelpe andre, også i situasjoner hvor det ikke direkte er vår skyld at de sliter tungt. Å avstå fra å hjelpe kan etisk sett være like ille som aktivt å føre dem inn i krisen. Så lenge det er billig å redde liv, er det en soleklar etisk plikt å gjøre det.
Dette debattinnlegget ble første gang publisert i Aftenposten 08.09.2015
