Å lese Labyrinter er spennende og utfordrende. Tekstene får deg til å etablere en virkelighet, for så å stille spørsmål ved den: Dette henger jo ikke sammen! Er det meningen at dette nye elementet jeg leser om nå, skal passe inn i den samme virkeligheten? Hvilken vei går fortellingen da?
Den svimlende leseropplevelsen får det til å kile i magen snarere enn å vekke angst
En drøm i en drøm
Vi møter biblioteket i Babel, som inneholder alle mulige kombinasjoner av skrifttegn, til og med en bok som inneholder uendelig mange tegn; vi møter mannen som drømmer fram et annet menneske, for så å oppdage at han selv er en annens drøm; vi møter forfatteren som gjør en ufattelig bragd ved å dikte Don Quijote på nytt, helt identisk og 300 år etter Cervantes; og vi møter verdenen Thlön, som ikke finnes, men som setter spor i vår virkelighet. For å nevne noe.
Den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges (1899–1986) skrev fortellingene i samlingen Ficciones – på norsk Labyrinter – mellom 1941 og 1956. Borges lærte seg mange språk og oversatte flere sentrale litterære verk til spansk. Han ble professor i engelsk og amerikansk litteratur og virket i mange år som direktør for Nasjonalbiblioteket i Buenos Aires, på tross av en øyesykdom som etter hvert gjorde ham blind. Han regnes som et av verdenslitteraturens store navn, og som en viktig eksponent for latinamerikansk litteratur – en av dem som burde fått Nobelprisen, men aldri fikk den.
Essay om alternativ virkelighet
Labyrinter ble oversatt til norsk og gitt ut i Cappelens upopulære skrifter i 1964, og deretter gjenutgitt i den nye serien i 1993. Tekstene i boken er ikke filosofiske eller teoretiske i vanlig forstand, slik som de fleste andre utgivelsene i serien. Formen spenner fra korte detektiv- eller spionliknende fortellinger til essays som nærmer seg leksikonartikler, men som handler om en alternativ virkelighet. Fortellerstemmene foregir å si noe om verden i fullt alvor, men man er ikke alltid sikker på hvilken verden.
Tekstene viser at verden kunne vært annerledes og får deg til å se på virkeligheten med nye øyne
Boka forsvarer likevel sin plass i Cappelens upopulære skrifter fordi den er filosofisk på en annen måte: Den spiller på den gamle filosofiske ideen om at det ligger en sannhet bakenfor verden, noe vi kan nå eller framstille gjennom tankens konstellasjoner – eller bøker – men i Borges’ labyrintiske prosastykker ligger ingen «løsning», bare nye retninger og speilinger. Det finnes heller ikke noe punkt utenfor, der vi kan se det hele i fugleperspektiv.
I Labyrinter er ikke dette alvorstungt eller høytidelig, slik filosofien ofte er, det er tvert imot underfundig lekent; den svimlende leseropplevelsen får det til å kile i magen snarere enn å vekke angst. Tekstene viser at verden kunne vært annerledes og får deg til å se på virkeligheten med nye øyne – og det er vel noe av poenget med filosofi?
