I mange år har filosof og professor Kristin Gjesdal lest, skrevet og snakket filosofi.
Ved Temple University i Philadelphia, underviste Gjesdal i tekstene til filosofiske giganter som Platon, Aristoteles, Hume, Kant og Nietzsche.
Filosofene er standard pensum på universiteter over hele verden, men etter hvert begynte Gjesdal å sette spørsmålstegn ved utvalget.
For hvor ble det av kvinnene?
Da det enorme hullet i filosofipensum åpenbarte seg for Gjesdal, begynte hun selv å fordype seg, og ble med det dratt inn i en verden av kvinnelige tenkere som har blitt forbigått av historien, til tross for at de var minst like intelligente og relevante som sine mannlige kolleger.
Åpner døren til klasserommet
Gjesdal satte sammen et kurs ved universitetet hun jobber, der kvinnelige tenkere var i sentrum.
I kurset studerer hun arbeidene til filosofer som Germaine de Staël i revolusjonens Paris, Rosa Luxemburg i Berlin rundt århundreskiftet og Angela Davis i 1970-tallets USA.
Kurset ble en umiddelbar suksess, og det er nettopp dette kurset vi får være med på i hennes nye bok Opprørerne – kvinner som endret filosofien.
Boken ligner ikke på noe hun tidligere har utgitt, mener Gjesdal.
– Hva er ideen bak Opprørerne?
– I Opprørerne åpner jeg døren til klasserommet der jeg underviser et filosofikurs om radikale kvinnelige tenkere. Boken tar for seg tankegodset som står på spill, studentenes entusiasme over materialet og min egen glede ved å oppdage et knippe tenkere som tidligere knapt har vært undervist som del av standard filosofipensum.
Fra revolusjonens Paris til 70-tallets borgerrettighetskamper
De siste årene har det heldigvis vært en økt bevissthet rundt pensums blindsoner, enten det gjelder kjønn, nasjonalitet, seksualitet eller rase. Gjesdal mener å se at det har skjedd en endring i løpet av de siste årene, men mener vi fremdeles har en lang vei å gå.
– I USA, der jeg jobber, har mange endret pensumlister for å skape bedre balanse, kjønnsmessig og på andre måter. De som underviser antikken, tidligmoderne filosofi og filosofien fra det tyvende århundret har nå en solid rekke kvinnelige tenkere å trekke på, forteller Gjesdal.
– Men hva med den viktige linjen fra revolusjonens Paris til borgerrettighetskampene på 1970-tallet? Her har vi ligget etter! Og det er dette jeg her har hatt lyst til å gjøre noe med: formidle min egen og andres forskning og tydeliggjøre at også her finnes det et rikt materiale å ta av.
– Utelates kvinnene, utelates halve historien
– Taper man egentlig noe ved å utelate kvinnene fra pensum?
– Jeg har nesten lyst til å snu om på spørsmålet: hva er det man kan tape ved ikke å ta kvinnene med? Vi kommer naturligvis til å fortsette å undervise og lese Kant, Hegel, Nietzsche og så videre. Men utelates kvinnene, så utelates nær sagt halve delen av filosofihistorien. Og halve sannheten er mye!
Gjesdal peker også på at man, ved å utelate en så stor del av historien til et fag, svekker selve historieskrivingen.
– Uten å ta kvinnenes bidrag med, får vi en sjuskete historieskriving – og et atskillig smalere spektrum av ideer og argumenter vi kan forholde oss til som tenkere i dag.
Kvinner i filosofien er tiet i hjel
Gjesdal innrømmer at det tok flere år før hun selv begynte å lete fram de kvinnelige tenkerne i sitt eget fag. Tanken på at de i det hele tatt fantes, hadde rett og slett ikke slått henne. Men da hun gikk igang med lesingen, innså hun hvor mange kvinner som har blitt forbigått av historien.
– Det som overrasket meg, var kanskje først og fremst hvor mange kvinner det fantes i den perioden jeg jobbet med. Og hvor sterke filosofer de var.
Gleden over denne oppdagelsen ble fort supplert med andre, mer frustrerende følelser.
– Og så kom overraskelsen – skuffelsen, til og med – over at generasjoner av filosofistudenter har blitt fortalt at denne rekken med filosofer ikke finnes; disse kvinnene, som var mye lest i sin egen samtid, ble fullstendig tiet i hjel av ettertiden.
Ikke en «kvinnebok»
Gjesdal forteller at responsen på kurset har vært over all forventning positiv. Arbeidet hun og andre filosofiprofessorer har gjort for å synliggjøre kvinnenes bidrag i filosofien har allerede blitt tatt inn i filosofikurs ved en rekke universiteter i England og USA. Tilbakemeldinger fra studenter tyder på at kurset er noe som har vært savnet.
– Jeg setter spesielt stor pris på at dette kurset ikke har vært et rent ‘kvinne-kurs’, slik Hegel og Nietzsche-klassene mine tidvis har endt opp som litt av en gutteklubb. Alle slags studenter har hatt interesse for denne typen tenkning, forteller Gjesdal.
Det hender at hun får tilbakemeldinger på at boka er for folk som er spesielt interessert i kvinnelige filosofer. Men der mener Gjesdal de tar feil.
– Hvis vi tenker at en bok om kvinner i filosofien er en kvinnebok, ja, da må jo også det motsatte holde stikk: nemlig at filosofihistorien, slik vi kjenner den, først og fremst er for gutter og menn. Og det vil jeg være sterkt uenig i. Dette handler om store og fascinerende ideer – som vi alle har godt av å tenke gjennom.
Les den på stranden, kaféen eller på trikken
– Når man først har blitt interessert i å finne ut mer om de kvinnelige tenkerne i historien, hvordan skal man da gå fram for å finne tekstene deres?
– Kanskje skal det mindre til enn vi tror. Så fort man vet at kvinnene i filosofien finnes, kan man ganske lett få fatt i verkene deres. Ett sted man kan begynne, er med en bok jeg allerede har utgitt på norsk: Kvinner i filosofien. Romantikk, revolusjon, sosialt fellesskap.
Hun mener likevel at Opprørerne er en helt annen type bok.
– Kvinner i filosofien er likevel betydelig mindre bredt anlagt enn Opprørerne. Opprørerne er skrevet for et allment publikum, aktualiserer kvinnenes filosofiske bidrag og trekker trådene fra revolusjonens Paris til vår egen tid. Den er ikke tenkt som noen lesesalbok, men som en bok du kan lese på stranden, på kafé eller på trikken.
