Det var svært mange som møtte opp for å se på filmen om Snåsamannen. Jeg så også på filmen og må være enige med de mange som mener at Margaret Olin er en meget god og ærlig dokumentarist. For meg var filmen både sterk og rørende! En film som først og fremst viste håp i menneskelivet!
Filmen dokumenterte i flere tilfeller at Gjerstad hadde helbredende evner spesielt gjennom varmeutstråling fra hendene. Gjerstad bemerket flere ganger at han hadde kalde hender, men varmestråling via hendene. Varme hender det hadde han ikke!, mente han. Gjerstad viste en utrolig godhet og forståelse for andre menneskers plager. Filmen ga også dokumentasjon på at Gjerstad viste en utstrakt vilje til å hjelpe andre mennesker, uten betaling!
Filmen demonstrerte også at Gjerstad viste god intuisjon og menneske-kunnskap. Filmen ga inntrykk av at Gjerstad så menneskene i deres lidelser. Til eksempel ved hjelp av hans sterke intuisjon og menneskekunnskap mente han at noen av dem som oppsøkte han hadde manglende selvtillit. Dem forsøkte han å hjelpe til større selvtillit og tro på seg selv. Mange av dem som hadde vært hos Gjerstad mente seg helbredet. Andre igjen som ikke kunnes si seg helbredet av Gjerstad, mente at de hadde fått noe hos han som ga dem en mer optimistisk livstro og større selvtillit.
Filmen om Snåsamannen skapte stort engasjement også i Tromsø og omegn. Mange hadde, av det jeg kjenner til, store forventninger til en film om Gjerstad, om hans person og om hans virke. De aller fleste fikk forventningene oppfylt.
Etter at jeg hadde sett på filmen gikk jeg en tur i en av hovedgatene i Tromsø. Samtalen om Snåsamannen gikk høylytt og det var tydelig at filmen om Joralf Gjerstad berørte mange mennesker. Jeg snakket med noen forbipasserende, deriblant også noen helsepersonell om deres opplevelser av filmen. Deres meninger om filmen om Joralf Gjerstad var at filmen berørte dem på mange måter. Mange av dem mente at filmen handlet om: Gode møter med mennesker og at Gjerstad ga både fysisk og psykisk nærhet. Han satte seg nær dem som oppsøkte ham og ga uttrykk for en sterk intuisjon. Han viste også stor respekt for dem som oppsøkte ham, og han strålte av nærhet og godhet. Videre mente de at filmen ga mange tanker om hvordan helsepersonell, leger, terapeuter og pleiepersonale bør møte mennesker. En film om Godhet, var deres konklusjon.
Andre jeg snakket med den kvelden var noen forbipasserende fra Nord-Troms. Jeg spurte hva de syntes om filmen. Ganske spontant svarte de: Fra vår tidlige barndom har vi erfart at enkelte mennesker som vi ofte kaller for læsere har spesielle helbredende evner. Evner til å ta bort verk, stoppe blod og snu betennelser. Det vet både du og vi!
Til kritikere av Gjerstads virke hadde de dette å si:
Det er merkelig at noen av kritikerne som ikke har erfaring med Gjerstads helbredende evner og heller ikke har sett filmen, kan uttale seg så bastant om at det bare er snakk om overtro og placeboeffekt! Jeg mener at man ikke bør snakke negativt om placeboeffekten ettersom den kan være med på å hjelpe noen mennesker til å bli kvitt sykdom! Noen skeptikere stiller også spørsmål om hvor det blir av dem som ikke får hjelp av Gjerstad eller av andre helbredere. Svaret på slike spørsmål gir seg selv, innskjøt en av nord-tromsingene: De ligger på kirkegården sammen med dem som skolemedisin heller ikke kunne hjelpe!
Slik avsluttet min samtale med dem idet de vandret videre ut i den ”blå time”, som hadde senket seg over Tromsø by.
Nå mener jeg at man være forsiktig med å rette ensidig kritikk mot skolemedisin. Det finnes også mange sjarlataner blant alternative behandlere som utnytter seg av syke mennesker og som tar stor betaling for sin virksomhet. Og av filmen gikk det fram at også Gjerstad satte stor pris på legevitenskapen, og at han spurte de syke om de hadde vært hos legen.
I boka Å stoppe blod har Anni Margaret Henriksen skrevet om læsertradisjonen i Nord-Norge.
