Reza Asland slo for alvor gjennom med den internasjonale bestselgeren Seloten, historien om hvordan Jesus fra Nasaret ble Jesus Kristus, i 2017. Nå er han aktuell med sin andre utgivelse, Gud – en menneskelig historie, som er i salg nå. Her utforsker Aslan menneskehetens forsøk på å gi mening til det guddommelige. En inspirerende, lærerik og kontroversiell bok om hvordan vi i stadig større grad tillegger Gud menneskelige egenskaper, og hvordan vi forlater det tradisjonelle gudsbegrepet til fordel for en panteistisk tro på mennesket og verdens guddommelighet.
Aslan besøker Olavsfestdagene i Trondheim 3. og 4. august, og i dette innlegget skriver Petter Myhr, direktør for Olavsfestdagene, om boken og dens handling:
Muslim med biografi om Jesus
«Aslan ble kjent langt utover akademiske kretser da nyhetskanalen Fox News forsøkte å kritisere ham for at han som muslim hadde skrevet en biografi om Jesus. Reza Aslan satte intervjueren så ettertrykkelig på plass at intervjuet gikk fullstendig viralt, og biografien Seloten – hvordan Jesus fra Nasaret ble Jesus Kristus, havnet som nr. 1 på New York Times bestselgerliste.
Aslan vokste opp i en sekulær muslimsk familie. I ungdomsårene ble han nyfrelst som kristen, før han som voksen fant tilbake til sin islamske opprinnelse. Siden den gang har Reza Aslans trosreise tatt nye veier. Han berører denne personlige modningen i sin nye bok om Gud, men boka handler om mye mer enn det – den tar for seg menneskenes forestillinger om gud fra tidenes morgen og fram til i dag.
Forsøker å forstå den religiøse impulsen
Menneskeartens forhold til religion har vært både foranderlig og konstant. Foranderlig fordi menneskenes trospraksis alltid har tilpasset seg tid og sted og tatt opp i seg nye forestillinger. Konstant, fordi religion alltid har vært en del av den menneskelige erfaring og praksis. Vi er Homo religiosus.
Reza Aslan tar i bruk evolusjonsteori, sosiologi, psykologi og moderne kognisjonsvitenskap – i det hele tatt alt han kan komme over av vitenskapelig empiri og teori – i et forsøk på å forstå den religiøse impulsen som unektelig finnes i oss mennesker. Finnes det noen evolusjonsmessige fordeler ved det å være religiøs? Er det en fordel at vi kan finne mening med livet, at vi får trøst når vi har det vanskelig, at vi styrker fellesskapet med andre? Aslan avviser alle disse forklaringene. Religion skaper like mye angst og skyldfølelse som trøst. Den er like mye en kilde til konflikt som til forening. I stedet henviser Aslan til en ny generasjon kognisjonsforskere som hevder at religion ikke er en evolusjonsmessig tilpasning, den er et tilfeldig biprodukt av en allerede eksisterende evolusjonsmessig tilpasning:
«Opprinnelsen til religiøs impuls har med andre ord ikke opphav i vår søken etter mening eller vår frykt for det ukjente. Den er ikke født av våre ufrivillige reaksjoner på naturens verden. Den er ikke en tilfeldig konsekvens av våre komplekse hjernefunksjoner. Den er resultatet av noe mye mer fundamentalt og vanskelig å forklare: vår medfødte, intuitive og erfaringsmessige tro på at vi er, uansett hva annet vi er, legemliggjorte sjeler.»
Hvor kommer denne forestillingen fra? At vi har en sjel. At vi er noe mer enn det fysiske. Det kan ikke vitenskapen svare på. Men det var slik menneskenes gudsforhold begynte, ifølge Aslan.
Vil menneskeliggjøre Gud
Etter hvert som menneskene begynner å utvikle religiøse systemer, ser man ett karakteristisk fellestrekk: Alle religioner har en hang til å menneskeliggjøre Gud. Vi er skapt i Guds bilde, står det i Bibelen. Det som i hvert fall er sikkert, er at vi hele tiden skaper Gud i vårt bilde, og det får noen konsekvenser:
«De fleste religiøse konflikter som grumser til vår verden oppstår på grunnlag av vårt iboende, ubevisste ønske om å opphøye oss selv og våre definisjoner så de blir det Gud er og det Gud ønsker, det Gud elsker og det Gud hater.»
Aslans bok en elegant og fascinerende fortelling om hvordan menneskene til alle tider har humanisert Gud. Fra de tidligste religiøse hulemalerier via stort utbygde religiøse systemer som zoroastrismen, judaismen, kristendommen og islam. Men boka har en agenda utover det, den kommer med en klar oppfordring til oss alle om «å slutte å påtvinge våre menneskelige impulser på det gudommelige og utvikle et panteistisk syn på Gud.»
Det er her Reza Aslans personlige trosreise foreløpig befinner seg. Han kom fram til panteismen via sufismen, den islamske mystikken, men han understreker at man kan finne den samme tro i nesten alle religiøse tradisjoner: «Den eneste måten det er mulig å forstå skaperens enhet på, er å akseptere det skaptes enhet. Med andre ord, om Gud er én, må Gud være alle.»
Gud – det ubegripelige faktum at noe finnes
Religion er – slik jeg leser Reza Aslan – ikke et uttrykk for evige sannheter, det er et språk for det vi ikke kan forstå. Det er derfor de religiøse tradisjonene er så viktige. Hvis vi ikke har et språk for det vi ikke kan forstå og aldri vil forstå, blir det lett til at vi kun forholder oss til det vi kan forstå. Dermed mister vi kontakten med det største mysterium av alle, det ubegripelige faktum at noe fins, at vi fins.
Om Gud finnes eller ikke kan ingen bevise. Det er et valg, det er opp til deg. Reza Aslan velger å tro at: «Ingenting finnes som ikke er Gud, og Gud er alt som finnes.»»
