Rent personlig

Det er på tide at vi slutter å se hverandre som mennesker.

Dagbladets forsider, fire dager på rappen:

Fredag: Ari Behns GRUSOMME HEVN. Lørdag: Obama GLEDER SEG til Oslo-besøket. Søndag: Harald Eia henger ut Fredrik Skavlan som SNOBB. Mandag sender avisa en melding til finansministeren om statsbudsjettet: DETTE GREIER DU IKKE, KRISTIN.

Det pinligste med Obama-oppslaget er at det bekrefter den kultne mistanken jeg fikk straks tildelingen ble kjent: At Norge gir ham prisen for at han skal besøke Oslo. Obama har vært i Berlin og København, og nå er det jaggu vår tur. Vi vil dra på ham en lusekofte og få ham til å synge duett med Titten Tei og tvinge ham til å si noe pent om fjordene og høre ham si at den norske velferdsstaten har vært til uvurderlig inspirasjon i kampen for en helsereform i USA. Vi vil gå i tidenes lengste fakkeltog og vinke til armene faller av. Vi vil ha ham hit. Thorbjørn Jagland vil håndhilse på Obama, og Jagland kommer aldri mer til å vaske den hånden. Vi har en fredspris, og vi nøler ikke med å bruke den.

Hvis det er sant, hvis det bare fins et fnugg av sannhet i dette, er det flaut. Derfor hadde det vært en god ting om Obama var en opplagt og udiskutabel fredsprisvinner. Det er fint at han stenger Guantanamo og la ned rakettskjoldplanene, sånt skal fredsprisvinnere gjøre, men det ville vært enda bedre for tildelingen om han ikke trappet opp den mislykkede krigen i Afghanistan og ba Norge bidra med flere soldater, i det som jeg en gang, på kurs, lærte å omtale som an increasing commitment to a failing course of action.

Det pinligste med Eia-oppslaget er at det er laget av mennesker som vet bedre. Det går klart fram av Dagbladets egen artikkel at Eia slett ikke henger ut Skavlan som snobb, men at han har ironisert vennlig over Skavlans topptunge omgangskrets og vestkantgreie svigermordrømframtoning. Forsiden sier noe annet enn oppslaget den viser til, og saken handler slett ikke om at en norsk kjendis henger ut en annen norsk kjendis. Den handler om at Expressen er ukjent med at Eia ofte uttaler seg ironisk. Den virkelige saken er: Svensk avis ANER IKKE HVEM HARALD EIA ER. Norge er så uviktig for resten av verden at selv kjendisene våre er ukjente. Mye tyder på at Fredrik Skavlan har lært seg svensk til ingen nytte. Dagbladet kan ikke leve med denne erkjennelsen. Derfor konstruerer avisa heller en konflikt. Det er stas når noen raser mot en kjendis, det er bedre når en kjendis raser mot noe, men ingenting slår at en kjendis raser mot en kjendis. Selv ikke når utgangspunktet er så innfløkt som dette: Først blir en norsk ironiker misforstått av en svensk journalist i en svensk avis. Så blir denne misforståelsen oppklart av en norsk avis, selv om vi aldri ville fått vite om misforståelsen hvis det ikke hadde vært for oppklaringen. I tillegg pakker avisa oppklaringen inn i en bevisst feiltolking, som støtter opp om den svenske journalistens versjon.

Det fins ikke nødvendigvis noe pinlig ved Ari Behn-oppslaget. Det må være lov å skrive satiriske fortellinger med utgangspunkt i eget liv. Det må være lov å kritisere måten man blir omtalt på i mediene, og det må være lov å ta igjen mot sine såkalte fiender. Det er fint at forfattere er engasjerte, om de så bare er engasjerte i seg selv. Kort sagt: Det må være lov å være forfatteren Ari Behn. Men det mest påfallende ved Dagbladets mottakelse av romanen, er at fiksjonen slutter å være fiksjon. Avisa suger det litterære ut av romanen og reduserer den til personlig bekjennelse og nidskrift. Vi vil ikke ha boka, vi vil ha forfatteren. I neste omgang vil vi ikke ha forfatteren en gang, vi leser boka for å få vite hva slags menneske han egentlig er. Forfatteren må synes, men han er likevel bare et nødvendig onde, et modem mellom leseren og dette egentlige mennesket. Journalistikken er fornøyd med denne tilstanden, det er litteraturen som sliter, fordi diktningen ikke lenger fungerer som diktning, men som mental selvangivelse.

Mandag, dagen før Kristin Halvorsen la fram statsbudsjettet, henvendte Dagbladet seg direkte til henne. På forsiden ser vi et fotografi av finansministeren som gjør en outrert ”vet da søren”-gest med tilhørende grimase. Bildet er tatt i et atelier, åpenbart med hennes medvirkning, men like åpenbart til en helt annen sammenheng, kanskje et bilag som forklarer hvordan man fyller ut selvangivelsen. Skrått over bildet har man montert overskriften DETTE GREIER DU IKKE, KRISTIN. Som om Dagbladet har beskyldt Halvorsen for å være en dårlig finansminister, og hun langt på vei er enig. Som om statsbudsjettet var en eksamen hun skal opp til. Som om det er viktigere hvor mange øyne finansministeren får på Dagbladets terning enn hvilke følger budsjettet får for landet.

Psykologer og terapeuter sier det er viktig at vi ser hverandre som mennesker. Det er vel og bra til sitt bruk, men det er vel så viktig at vi kan se hverandre som øverstkommanderende for USA-s væpnede styrker, som forfattere og ironikere og statsråder. Når det er det vi er.

Det fins håp. Problemene jeg beskriver, kan i all hovedsak løses. Unntaket er kjendisoppslag basert på tøys og villede misforståelser, der er toget gått. Resten er enkelt:

Bring tilbake De-formen. Politikere skal alltid omtales med etternavn. Og aldri narres til å gjøre grimaser foran kamera.

All skjønnlitteratur må utgis anonymt.

Norge kan fortsatt få lov til å tildele Nobels fredspris, men den må deles ut i Stockholm.

Første gang publisert i Dagbladet