Ringen sluttet (VG Hamburg)

”Nagel” er en av Hamburgs eldste kneiper, og ligger i den travle Kirchenalle, tvers overfor Hauptbahnhof. Jeg er på gamle trakter. De første syv årene bodde jeg rett nede i gaten her, i et av Hamburgs to Red Light. ”Nagel” var mitt dag- og nattsted, min stamkneipe allerede før jeg forlot Norge for godt. Jeg har tilbrakt tusenvis av timer her, og svært mange av mine romaner og fortellinger er klekket ut i dette brune lokalet med de slitte benkene og bordene. ”Nagel” er spesiell i tysk kneipesammenheng, fordi den både er en helt typisk stamkneipe for de lokale, samtidig som den med sin beliggenhet ved byens hovedjernbanestasjon, fylles opp av reisende fra fjern og nær. Hvor ofte har jeg ikke kunnet sitte og studere mitt eget folk i fri europeisk flukt, med billig øl og små skarpe allerede før lunsj. Opprømte, og utenfor snerpete naboers kontroll. Eller omvendt: Sittet her og betraktet tyskernes særegenheter. Hele mitt forfatterskap er blitt til i dette krysningspunktet. Denne blandingstilstanden mellom det tyske og norske.

En kveld i 1991 var min venn og kollega Helmut Krausser og jeg på lesereise til Oslo i regi av Goetheinnstituttet. Etter opplesningen kom Jon Michelet og dro meg til side. Han var her på oppdrag fra den legendariske Kjell Cordsen, som ville ha meg til å begynne å skrive i VG. Det falt meg ikke vanskelig å svare ja. I første omgang ville de ha bokanmeldelser, men jeg skjønte snart på Kjell at han hadde gjort seg et par andre tanker også. Den 16.9.1995 hadde jeg min første spalte på i VG, og jeg har i skrivende stund rett og slett ikke peiling på hvor mange det er blitt med årene. Men det å skrive på et nøyaktig linjemål og med faste leveringsfrister, passet meg veldig godt. Jeg likte kommentatorrollen, jeg hadde vært en observatør siden jeg var liten gutt. Spaltene i VG ga meg en mulighet til å ta ut helt andre sider ved skribenten i meg enn de jeg benyttet når jeg skrev romaner og noveller. I mange år var deadline natt til torsdag, og med artikkelen på trykk allerede lørdag. Det ga meg sjansen til å gå tett på temaer og saker som ennå var rykende ferske.

Igjen ble det tysk-norske selve grunnlaget for min virksomhet. Siden jeg både kunne ha et tysk blikk på det norske, og et norsk på det tyske, hadde jeg alltid nok av temaer og innfallsvinkler. I de første årene fulgte jeg med i hva som skjedde i gamlelandet på en sprakende mellombølge. Anmeldelser og spalter ble sendt opp fra postkontoret på Hauptbahnhof pr fax. Rådyrt. Ti Mark flaket. Postfunksjonæren tok manuset, låste luken, og ble borte lenge. Det høres ut som noe av Dickens.

Også i min nye rolle som spaltist kom ”Nagel” til å spille en stor rolle. Her skjedde det alltid noe. Enkelte ganger kunne jeg sitte med blokk og blyant, og knytte ting jeg så og overhørte her, med politiske eller kulturelle hendelser i Norge. Det ble en egen teknikk. En måte å tenke på.

Det er ikke helt tilfeldig at jeg befinner med på ”Nagel” akkurat i dag. Jeg har to grunner. Den ene, er at jeg er invitert hit til et helt spesielt lite selskap som i aller høyeste grad har med det tysk-norske å gjøre. Det begynner om et par timers tid. En tysk venn av en venn retter nesen mot Norge, slik jeg selv for nesten tre tiår siden vendte min nese mot Tyskland og Europa. For å bli. Bosette seg i bunnen av en trang liten fjord. Han er ung. Han har livet foran seg. Allerede før han flytter opp har han hus og jobb, og her nede har han ingen verdens ting. Han er del av en trend. Tysk arbeidskraft er populær i Norge. Det finnes mange rare myter om germanerne, men jeg kan skrive under på at forestillingen om den arbeidsomme tyskeren har svært mye med virkeligheten å gjøre. I kveld skal den unge tømmermannen drikkes ut, og også her kommer det til å bli gått grundig til verks.

Men før de andre kommer er det bare spiralblokken, pennen og jeg selv, samt et par glass, to under vesten og ett på bordet. For dette er den andre grunnen til at jeg sitter her en tidlig høstkveld i 2012. Det var på ”Nagel” det begynte, og da synes jeg liksom det er passende å sette punktum her også. Min tid som spaltist i VG er over. Jeg retter en stor takk, både til redaksjonen, og til leserne som har fulgt meg i alle disse årene.