Begge skriver de om kvinner som er midt i livet, og som har mistet retningen i sin egen tilværelse. Under kan du lese et utdrag av en samtale mellom de to prisvinnende forfatterne (eller hør samtalen i sin helhet, i podcasten Bokprat).
Dorthe: Sonja har noen ting som minner om din hovedperson Ingrid, synes jeg.
Sonja er litt over 40 år og bor i København, og nå er hun et sted i livet hvor hun ikke kan komme videre. Hun ønsker å frigjøre seg, og det gjør hun igjennom å ta førerkortet, og kjøre ut av København. Hun er en kvinne midt i livet som endrer retningen sin.
Nina: Det din bok begynner med, slutter jo på en måte min bok med, uten at jeg skal si noe mer om det. Men vi har jo paralleller bare der (…) . Ingrid er ti år eldre, er gift, har to barn som fortsatt bor hjemme. Og hun har opplevd at «fylden» har blitt borte. Livet hun levde før, virker litt meningsløst for henne nå. Hun har kommet i en stillstand, men ingen merker noe, for hun holder det gående, og fortsetter som før. Men hun har trukket seg tilbake til et sted inni seg og hun grubler over hvordan livet hennes ser ut fra dette nye stedet.
Livet hun levde før, virker litt meningsløst for henne nå.
Og jeg kjente meg igjen i din bok Dorthe, med Sonja. Den store forskjellen på den indre monologen og hvordan man faktisk oppfører seg utad, kjenner jeg veldig igjen fra Ingrids liv.
Dorthe: Jeg tenkte også fra din bok, at den følelsen av ensomhet de to karakterene har, og forsøket på å komme ut av seg selv, er veldig interessant.
Kan jeg spørre deg, – i din bok hvor Ingrid ender i en bil, hvordan kom du frem til bilen som et frigjøringsbilde?
Nina: Det kommer til et punkt (hos hovedpersonen Ingrid) hvor alt brenner, hvor ingenting betyr noe lenger. Da kan man gjøre akkurat som man vil. – Hvis ingen andre oppfører seg lenger, hvorfor skal jeg gjøre det?, er jo en slags hovedsetning i boka.
Hvis ingen andre oppfører seg lenger, hvorfor skal jeg gjøre det?
Dorthe: For meg var bilen et ganske konkret bilde på en frigjøringsprosess. Jeg tok selv førerkort i voksen alder, akkurat det overrasker vel ingen, og det var en av de mest grenseoverskridende opplevelser i mitt liv.
Å skulle ta ansvaret for en kjøretøy i den størrelsen. Dessuten var det et så fascinerende miljø å komme inn, rundt kjøreskolen, – at da jeg hadde tatt lappen og var en glad bilist, tenkte jeg at dette må jeg kunne skrive om.
Kjøp Speil speil blink på Cappelendamm.no
Nina: Vi kan jo snakke om å være midt i livet. Jeg er det kanskje litt mer enn deg.
Dorthe: Jeg er 46.
Nina: Jeg er fem år eldre enn deg jeg.
Dorthe: Men de fem årene betyr ikke så mye nå lenger som de gjorde da vi var yngre. Nå er vi vel mer jevnaldrende. Nå er vi i den samme livssituasjonen.
Som er interessant. Og også interessant å skrive om; om kvinner i en fase hvor de må slippe konvensjoner og forestillinger om hvordan de skal leve. Det handler om å slippe de rollene de har hatt, og forventningene til disse.
Noe er hormoner, men det er jo også en form for oppvåkning; en form for erkjennelse av at nå er livet endelig mitt, og ikke alle de andres. Nå kan jeg selv bestemme hva jeg vil gjøre. Ikke barna, mannen eller jobben. Jeg opplever det både som en tung og vanskelig eksistensiell periode, fordi man skal endre seg selv og endre sine vilkår, men også veldig frigjørende.
Nina: Jeg tror at mye har sin årsak også i biologien. For kvinner er butikken stengt så å si, i 45-årsalderen, for de fleste i hvert fall. Men menn kan jo holde på, nå snakker jeg om å få barn, ikke sant. Det blir jo samtidig en forbannelse for dem; jeg ser jo disse gråhårede jevnaldrende mennene som triller rundt på barnevogn med den nye kona. De kommer på fester med en ny kone som er en generasjon yngre. Ingen leer på øyenbrynene av det.
Jeg har ikke noe moralsk problem med det, jeg synes det virkelig er en stor kjærlighetserklæring fra en godt brukt mann. Med tonnevis av bagasje, kanskje tenåringsprblem med barna sine, så er han villig, nok en gang, til å reprodusere seg, – fordi han vil ha denne kvinnen.
Hadde de ikke vært ikke-fertile som oss ved 45, så hadde det vel egentlig vært en velsignelse. Vi kommer til et punkt hvor vi er nødt til å stoppe med det der.
Dorthe: Ja, hvor vi slipper å forholde oss til det i det hele tatt. Du beskriver jo det så fint i din roman, med Jan, den byrden det er for han, hvor han går fra det ene …
Nina: … rekkehuset til det andre.
Dorthe: Nettopp, fordi han kan reprodusere seg. Det er så tatt på kornet. Vi kvinner blir nok litt mer litt mer farlige (midt i livet), fordi vi også blir kompromissløse. Vi sier det vi ikke har sagt før. Vi blir mer radikale, og vi lufter lengsler og irritasjon. Det er en eksistensiell forløsning – free at last!
Det er en eksistensiell forløsning – free at last!
Dorthe: Det jeg tenker om å bruke humor som litterært virkemiddel, – når den er som dør som lukker opp til smerten så vi kan være i den, da synes jeg det er berikende å jobbe med. Vi ler med Sonja og Ingrid. Det jeg elsker med kvinners humor er viljen til å gjøre narr av seg selv. Så er kvinnelig humor også farlig i forhold til makten… som du nevnte for meg i stad Nina. At menn er redd for å bli ledd av…
Nina: – og kvinners største frykt er å bli slått i hjel. Det er kjønnenes største frykt.
Dorthe: Jeg synes man skal skrive bøker som man både kan le og gråte av, og jeg gleder meg til å le sammen med din neste bok. Takk for samtalen!
Nina: Takk, i like måte!
Hør hele samtalen i podcasten Bokprat på Cappelendamm.no
