Sabeltann lever

Sommeren 1996 satt de i Kjuttaviga i svarte klær og viftet med plastsverdene sine og jublet for Kaptein Sabeltann, en mann med hvitmalt ansikt og svarte klær, som synger med grylestemme om hvor farlig han er. Tolv år senere ser jeg de samme menneskene på Hove i svarte klær, der de jubler for rockeband med hvitmalte ansikter og svarte klær, som synger med grylestemme om død og fordervelse.

Dette poenget er dessverre ikke mitt, men denne uka har jeg vært på Hovefestivalen og blitt minnet på det.

De unge får bare holde på, har jeg tenkt, sminke seg som lik og gå rundt med sjikanerende utsagn om Jesus på t-skjorteryggen, de vokser det av seg. Men så, på vei til Hove, lot jeg meg i et svakt bensinstasjonøyeblikk overtale til å kjøpe en CD med Iron Maiden. Vel ute på E18 igjen satte jeg den i spilleren. Kill the unborn in the womb, sang de. Hu og hei. Var det en i overkant entusiastisk støtte til retten til abort? Var det muligens en ironisk anti-abort-sang? Etter mer inngående lytting kom jeg til at det var en antikrigssang, men at den i motsetning til Lennons ”Imagine” høres ut som lyden av krig.

Og jeg undret: Hvorfor denne kretsingen om ubehag i en musikkform som skal få publikum til å pumpe neven i været og rope YEAH? Svært få band ønsker å gjøre sitt publikum nedstemt. Tvert imot, her skal det rockes: Støy skal lages, galskap skal oppnås, rompe skal sparkes.

Mandag gikk jeg rundt på festival og leste på folks rygger. Purified in blood (Et band fra Stavanger). Fuck me Jesus (Muligens et sitat fra Exorcisten). Selv Satan vet at det svir i ræva (Her kan man bare gjette). Sterke meldinger, men tydeligvis bare en finger til den gode smak, og et oppspill til kollektiv moro. Metalband framførte et mektig, musikalsk imponerende og bredbent leven. Jeg kommer aldri til å kjøpe noe av sorten til hjemmebruk, men det er heller ikke poenget. Denne musikken kommer åpenbart til sin rett først når man står i klynge foran scenen, og hopper, veiver og roper sammen med fremmede.

Selv holdt jeg trygg avstand. Som medlem av det akademiske småborgerskapet er jeg skeptisk til synkrone folkemengder. Til gjengjeld liker jeg å se dem; å være publikum til publikum.

Senere på kvelden var det tid for rapkongen Jay-Z, som i utgangspunktet står for det motsatte av metal. Ikke smerte, men luksus. Ikke headbanging, men sex. Ikke øs, men groove. Til tross for forskjellig grad av funkiness, var likhetene imidlertid større enn forskjellene: Musikken som demonstrasjon av styrke, den aggressive språkbruken, konserten som tilbedelse av utøverne, stjernene som maner publikum til å delta når den eneste måten å delta på er å adlyde. Alt dette bidrar til den ønskede utasæsjælopplevelsen, uansett musikksjanger.

Skal du stå øverst på festivalplakaten, kan ikke musikken din åpne for uro eller tvil. Du må være en av Rudolf Nilsens utvalgte få urokkelige menn, en av dem som rocker andre. Ute blant publikum finnes det bare ett gyldig svar på spørsmål som Har dere det bra? Og Are you ready to rock? Nemlig YEAH. Hvis du ikke svarer, er du egentlig på feil sted. Du er, som jeg har vært denne uka, en gratispassasjer på den stemninga som andre lager.

Jeg liker usikkerhet og paradokser, men innser at det ikke blir festivalstemning av sånt.

Er dere klare for å diskutere mulighetene for å lære av tidligere sosialistiske eksperimenter og bygge et reelt folkestyre i et høyt utviklet industrisamfunn?

Nei takk, ikke akkurat nå.

Vi vil egentlig ikke være en krigførende part, og til vanlig kaller vi ikke kvinner generelt for horer. Likevel kan man rope slikt, fordi det funker. Selv holdt jeg kjeft, jeg er 47 år gammel og ønsker å kunne stå inne for de ordene som kommer ut av munnen.

Metal-tekstene handler om forskjellige former for rettferdig kamp og krig: Kristen endetidsmytologi (hvor noen riktignok tar parti mot kristendommen, og black metal-bandene dermed blir til Ten Sing i revers), Tolkiensk fantasikrig, Mad Max-aktig postapokalyptisk herjing, og til nød middelalderen. Konserten blir til en symbolsk kamp hvor publikum får være med å utøve makt; får bli fotsoldater i fiktive, metaforiske og/eller fjerne kriger. Selv rappernes skildringer av bandekrig og løssluppen bruk av Uzi er – for størsteparten av publikum – mer mytologi enn rapport fra en kjent virkelighet.

De som har det verst, synger ikke om det. Kanskje unntatt irene, som alltid har feiret sin egen elendighet med sang.

Men dokumentarfilmen Global Metal – vist på Hove – forteller at det dukker opp black metal i Kina. Ny Tid har omtalt thrash metal i Iran. Forhåpentlig er dette et tegn på at disse landene er i ferd med å få en velstående middelklasse med de samme bekymringene som den vestlige middelklassen, og et forvarsel om bedre tider for alle.

Unge mennesker omgir seg med død, vold og fordervelse i alle former og medier: Rocktekster, film, manga, tatoveringer og beltespenner. Alt dette har selvfølgelig en praktisk funksjon, og det dekker et behov som selv små unger har. Det kan ikke finnes noen annen grunn til at H&M selger babytøy med hodeskallemønster. Kaptein Sabeltann er et dødsikon, han er metal for femåringer.

Poenget med rocktekstenes kretsing om døden er ikke at den er noe å glede seg til, men at de mest verdifulle følelsene oppstår når livet står på spill, at døden gjør livet viktig. Elvis Presley sang at han var så ensom at han kunne dø, ikke fordi det er medisinsk sannsynlig, men fordi kjærligheten er viktig.

Barne- og ungdomskulturen handler om kamp, vold og død fordi den lar ungdommen ta del i noe større enn seg selv, og føle seg så verdifull som ungdom bør. Noen får dekket sitt transcendentale behov gjennom Jesus, de fleste bruker andre midler: Ekstase, rus eller symbolsk krigføring.

Bitene falt til slutt på plass: For å bli et helt menneske må man erkjenne sin egen dødelighet. Hodeskallemotiver og sanger om krig gir barn og unge en myk inngang til denne prosessen.

Kom til Sørlandet og begynn å bearbeide sorgen ved å vite at ditt jordiske liv en gang skal ta slutt! Plastsverd selges ved inngangen.

Første gang publisert i Dagbladet