I forbindelse med 60-årsjubileet til Cappelens upopulære skrifter i 2008, hadde jeg en samtale med den legendariske Cappelen-redaktøren Per Glad. Han var den siste redaktøren for den gamle upop-serien som startet i 1948, og han kunne fortelle at da forlaget i 1972 bestemte å legge ned serien av økonomiske grunner, ga han ut Kulturindustri i ren protest. På den måten brukte han boken til å markere hva han mente om at forlaget valgte børsen fremfor katedralen, ved å satse på den lett selgelige populærkulturen i stedet for de smale, utfordrende og kanskje litt vanskelig tilgjengelige tekstene.
På tilsvarende måte ble boken brukt som en markør da serien startet på nytt i 1991. Nå ville forlaget likevel satse på den smale og krevende sakprosaen, og Kulturindustri ble gjenutgitt.
Kultur på samlebånd
Kulturindustri er både et produkt av sin tid og allmenngyldig i sitt innhold. Filosofene Horkheimer og Adorno, som hadde flyktet fra Nazi-Tyskland til USA, var forferdet over den masseproduserte og industrielle kulturen som møtte dem der.
Dette var langt fra den opphøyede kunsten de hadde dyrket i mellomkrigstidens Tyskland. I boken skriver de at populærkulturen kan sammenliknes med en fabrikk som produserer standardiserte kulturprodukter for å manipulere massene til passivitet. Gledene ved «inntaket» av populærkultur gjør mennesket «mettet» på en slik måte at det godtar sine levevilkår uten å protestere. Slik får det dekket imaginære i stedet for reelle behov, som den friheten, kreativiteten og gleden høyverdig kunst kan dekke.
Kulturindustrien er etter deres oppfatning et produkt av kapitalismen og samtidig et middel til undertrykkelse. På denne måten, mente de, har populærkulturen mye av den samme karakteren som nazismens propagandamaskineri.
Preget av sin tid
I Kulturindustri er det flere ting man kan stusse over i dag. Det er ikke noen tvil om at Horkheimer, og kanskje særlig Adorno, hadde et nokså elitistisk kultursyn, særlig når det gjaldt musikk og billedkunst. Sammenlikningen mellom nazistisk propaganda og amerikansk populærkultur kan også virke drøy.
Vi må ikke glemme at Kulturindustri er en tekst preget av sin tid, og at den må leses som en del av en større helhet. Boken er egentlig et kapittel i det omfattende filosofiske verket Opplysningens dialektikk, som forfatterne skrev i eksil i USA i 1943–1944, og som ble utgitt første gang i Amsterdam i 1947. Horkheimer og Adorno tilhørte Frankfurterskolen, og Opplysningens dialektikker et hovedverk innen denne skolens kritiske teori.
Boken er en bredt anlagt historiefilosofi som spenner fra Homer til moderne kulturindustri. Forfatterne ønsker å forstå hva som har gått galt med Vestens utvikling, og hvorfor opplysningsprosjektet mislyktes. Hvorfor ledet ikke overgangen fra overtro og mytologi til vitenskap og fornuft til en «sann menneskelig tilstand», men til fascisme, nazisme og kulturelt forfall? Kanskje fordi opplysningstidens kjerneidé om den absolutte rasjonalitet til slutt ble totalitær?
Vi må heller ikke glemme at boken er en analyse og kritikk av den den sosiale og politiske katastrofen i første del av det 20. århundre, og at forfatterne forsøker å utvikle ny, radikal teori etter stalinismen, som en kritikk av totalitarisme.
Er vi pasifiserte?
Likevel har Kulturindustri fortsatt en appell, ikke bare som en historisk viktig tekst fra forrige århundre, men som en tekst som fortsatt taler til oss. Mengden av kommersielle kulturprodukter er ikke blitt mindre i dag enn for 70 år siden, tvert imot har vi mer tid og penger til å konsumere kultur i større skala enn noen gang før. Hverdagen vår er stappfull av masseprodusert underholdning fra store internasjonale selskaper. Er vi også pasifiserte og frarøvet vår individualitet? Så mette – og umettelige – at vi ikke orker å kjenne etter hva vi egentlig trenger?
