Nok en sesong av TV-serien Paradise Hotel, den niende i rekken, går mot slutten. Som i tidligere utgaver har intriger og maktspill, alkohol og sex vært sentrale ingredienser, med et stadig utskiftende korps av aspirerende bloggere, modeller og artister som kjemper om liker-klikk, medieoppdrag og en solid pengepremie i hovedrollene.
Et viktig premiss er deltakernes uhildede selveksponering både hva gjelder kropp og sinn. Og særlig deltakernes språkbruk – kanskje spesielt deres omgang med faste uttrykk – har blitt en høyt skattet kime til underholdning blant mange seere.
Smartest i skuffen
I årets sesong har det allerede vært mulig å høre språklige nyvinninger som skyte sin egen grav, en kreativ sammenslåing av «skyte seg selv i foten» og «grave sin egen grav» og passe som fot i fotpose, som best kan forstås som en modernisering av det litt eldre «fot i hose», hvor ‘hose’ er et annet ord for sokk. Ombytting av enkeltord og -lyder, det språkvitenskapen kaller metatese, har gitt oss være et spill i noens brikke og ta en gang av dagen.
Fra tidligere deltakere har vi allerede en lang rekke med eksempler på språklig kreativitet, som det å bære gnag, flekke en tåre, trå inn foten, slå under et teppe, løpe med halen i beina og ha bein i ryggen. Det stadig tilbakevennende maktspillet har gjort at alle er på vakt mot noe som skurrer i mosen, eller enda verre: lydombyttingen mugler i osen. Vi har dessuten lært at man ikke trenger å være den smarteste personen i skuffen for å ha en mulighet til å vinne. Det som gjelder i Paradise Hotel er nemlig å være seg selv 110 %.
Språklig forfall?
Det er ikke så lett å si hva som gjør TV-seerne mest opprørt eller opprømt: deltakernes hang til å utfolde seg seksuelt foran åpent kamera eller deres lemfeldige språkbruk. Med jevne mellomrom blir programmet trukket fram som symptomatisk for et språk i forfall, og «Paradise-generasjonen» som helhet får skylden for utvanning og forringing av vårt høyt skattede nasjonale mål. Men hvor ille står det egentlig til med ungdommens språk?
Mest sannsynlig er det ikke så mye å bekymre seg over. Utdanningsnivået er høyere enn hva det noen gang har vært, og internett og sosiale medier skaper flere rom til å utfolde og utvikle seg språklig. Men samtidig er dette mye av årsaken til at vi ser flere feil enn før.
Spontan tale
På grunn av internett er vi nemlig omgitt av spontan tekst og tale hele tiden. Med blogger og sosiale medier kan hvem som helst kan skaffe seg et publikum, og det stilles ingen krav til rettskriving og setningskoherens for å publisere tekst i kommentarfelt eller diskusjonsfora. På radio og TV domineres sendeflaten fullstendig av uforberedte samtaler og monologer fra og med folk fra alle samfunnslag.
I programmer som Paradise Hotel filmes det kontinuerlig, og alle samtaler tas opp. På grunn av underholdningsverdien som ligger i de språklige blødmene har dessuten seriens produsenter blitt eksperter i å fange opp feil og misforståelser, og sitter klar til å gjøre et nummer ut av alle slags mugler i osen, og kanskje til og med lokke deltakerne litt ekstra langt ut på glattisen.
Dermed kan man ikke trekke en konklusjon om at den yngre generasjonen oftere gjør feil nå enn før, bare fordi det er lettere å fange feilene opp. Feil florerte nemlig før i tiden og, men tidligere tiders språkbrukere hadde alle fordelen av at ikke like mange satt og noterte seg dem og spredde dem videre i sin bekjentskapskrets.
LES OGSÅ: Har du problemer med å holde tunga rett i munnen?
Ulver i myra
De aller fleste av ordene vi bruker i dag har hatt en annen form eller betydning en gang i tiden, og måten vi bruker dem på i dag er et resultat av språklig endring. Og ofte har disse endringene skjedd som et resultat av misforståelser eller at folk har brukt dem i litt ulike varianter.
De faste uttrykkene, som «ugler i mosen», er heller ikke noe unntak. Opprinnelig kom dette idiomet fra Jylland, hvor det var snakk om ulver («ulle»), ikke ugler, som lå og lurte i myra. Men med tiden forsvant ulvene fra Danmark (de har siden gjort et aldri så lite comeback) og uttrykket ble tolket om og spredde seg i sin nye form til resten av landet, og deretter Norge.
Det samme gjelder uttrykk som «bite i det sure eplet» og «sluke kameler», som begge er av kristent opphav, og med andre betydninger enn vi forbinder dem med i dag. «Bite i det sure eplet» handlet opprinnelig om å gjøre noe man ikke har lyst til for å glemme noe annet, med det resultat at man velger det minste av to onder. Det å «sile ut myggen men sluke kameler» brukes i Det nye testamentet om å være opptatt av detaljer uten å bry seg om hele bildet, ettersom både små insekter og kamelkjøtt var regnet for å være uren kost.
Velment handling
Fascinerende nok befinner vi oss midt i en tilsvarende prosess i dag med et uttrykk som ‘bjørnetjeneste’. Opprinnelig brukes dette om å utføre en velment handling som får negative konsekvenser for andre, etter en fabel hvor en bjørn dreper sin sovende venn når han prøver å fjerne en mygg fra ansiktet hans. Men spør du en yngre person i dag om hva som menes med uttrykket, er sjansen stor for at du får som svar at det betyr «en stor tjeneste».
Dette er ikke så rart, fordi vi snakker om en «bjørneklem» som en ordentlig omfangsrik omfavnelse, og assosiasjonen til bjørner som store og kraftige dyr kan gjøre at man tillegger uttrykket ny mening. Jean de la Fontaines fabel er heller ikke så kjent at det er enkelt å resonnere seg fram til hva uttrykket betød opprinnelig; det er hva språkvitere kaller et «ugjennomsiktig uttrykk». Og ugjennomsiktige deler av språket er lettere å misforstå enn andre.
LES OGSÅ: Har du gått mann av huse forbi?
Stritter imot
Språklig endring er en unngåelig prosess, og det at norsk forandrer seg er et tegn på at det er en levende størrelse som tilpasser seg samfunnet vi bruker det i. Språklige misforståelser og forvrengninger er blant drivkreftene bak endringen. Dermed er det ikke noe stort problem at vi misforstår og roter med ord og uttrykk innimellom.
Men ‘bjørnetjeneste’ er kanskje unntaket som bekrefter regelen (som for øvrig er et uttrykk som har oppstått på grunn av en misforståelse). For hvis «bjørnetjeneste» i løpet av de neste årene begynner å bety «stor tjeneste», hvordan skal vi da klare å formidle at noen utførte en velment handling som fikk en utilsiktet negativ konsekvens? Ved å si «jeg utførte en velment handling som fikk en utilsiktet negativ konsekvens»? Så lange setninger er det vel ingen som har tid til å verken uttale eller høre på i dagens samfunn!
Som språkvitere flest har jeg et liberalt og avslappet forhold til språklige endringer. Men samtidig er det et ideal at språket vi snakker skal være presist og elegant, og kommunikasjonen vår effektiv. Så dermed er det kanskje enkelte endringer som er verdt å stritte imot. Alt annet er å gjøre våre samtalepartnere en bjørnetjeneste – i den gamle betydningen.
