Filosof Andreas Ribe-Nyhus hadde levd et stille og vanlig liv, helt til han som 37-åring tok livet av en mann og ble dømt til 14 år i fengsel. Nå, 12 år senere, er han en fri mann og har skrevet boka Fengslet, basert på hans egne dagbøker fra soningen.
Boka gir et unikt innblikk i livet på innsiden av murene. Ribe-Nyhus deler ærlige refleksjoner om ondskap, fortvilelse, anger, forsoning og håp.
Fengselet sett innenfra
Samtidig er boka et oppgjør med det norske fengselssystemet.
– Jeg hadde jo hørt at fengsel i Norge var som et hotell, at det var omsorg – ja, at man ble veldig godt ivaretatt som fange. Det var den forestillingen jeg hadde da jeg kom til fengselet for første gang, sier Ribe-Nyhus.
Raskt ble det klart at det nettopp var en forestilling, og at fengselshverdagen så betydelig annerledes ut.
– Det første møtet med fengselet var overraskende. Det var så kaldt, og ikke bare med tanke på fargene og de harde veggene, men også kaldt rent menneskelig. Når man kommer til en sykehus, får man jo ofte noen som henvender seg til deg, og viser deg hvordan ting fungerer og så videre, men slik er det overhodet ikke i fengsel.
Ribe-Nyhus skildrer videre hvor rart det føles å ikke bli møtt med vanlig høflighet eller vennlighet.
Smilte han til en vakt, fikk han ikke noe smil tilbake. Hilset han, ble han møtt som om han var luft. For ham føltes det ut som om han ble fratatt sin egen status som menneske.
– I fengsel blir man fratatt sin menneskelighet – og det føles forferdelig, sier Ribe-Nyhus.
Urimelig behandling
I boka forteller Ribe-Nyhus flere oppsiktvekkende historier om hvordan enkelte vakter behandlet han som innsatt.
På et tidspunkt ble Andreas valgt ut til å være «ryddegutt» på sin avdeling. Dette innebærte blant annet at han hadde ansvaret for å rydde ut av vaskemaskinen og gjøre klar til frokost før de andre fangene ble sluppet ut. Jobben var i og for seg grei, skriver Ribe-Nyhus, helt til vaktene bestemte seg for å gi han stadig dårligere tid på å fullføre oppgaven.
Ifølge Ribe-Nyhus ble han etterhvert sluppet ut av cella kun 15 minutter før jobben skulle være gjort. Deretter bestemte vaktene seg for at han ikke skulle få slippe ut av cellen før de andre innsatte i det hele tatt. Dette førte til represalier, både fra medfanger og vakter. Til slutt mistet han jobben, og privilegiene som fulgte med, skriver Ribe-Nyhus.
– Denne typen urimeligheter var det veldig mye av. Jeg tenkte at jeg fortjente å bli straffet, men klarte likevel ikke å bli med på ting som åpenbart var urimelig. Jeg ville da ofte argumentere for min sak, men det ble bare møtt med enda flere urimeligheter, sier Ribe-Nyhus.
En følelsesmessig berg- og dalbane
Etter hans første møte med fengselssystemet, begynner en lang og komplisert følelsesmessig berg- og dalbane for Ribe-Nyhus. I løpet av årene bak murene opplever han dyp depresjon, sinne, maktesløshet, håp og til slutt en form for forsoning.
– Jeg kom etterhvert ut av den første depresjonen, gjennom irritasjon og sinne. Når jeg kom inn i dette sinnet, følte jeg det, merkelig nok, som om jeg for første gang ble en del av felleskapet. De fleste som sitter inne er jo sinte, selv om de ikke alltid viser det.
Fullførte doktorgraden
Maktesløshet, sinne og depresjon til tross – Ribe-Nyhus fant etterhvert tilbake til sine akademiske røtter. I løpet av soningen skrev han nemlig ferdig sin doktorgrad i filosofi – om fengselet som institusjon.
– Jeg tror det er mye god vilje i fengselet, men at de rett og slett ikke klarer å gjennomføre det de ønsker. Problemet er at det ikke finnes noen tillit der, og uten en grunnleggende tillit kan man heller ikke forvente at noen skal bli rehabilitert, sier Ribe-Nyhus.
Han mener man bør skille mellom to typer jobber.
– Å være vakt er en oppgave, mens det å være sosialarbeider er en annen. Vi burde derfor ha ulike folk til de to jobbene, og ikke blande de sammen, slik det gjøres i dag.
Forsoning og håp
I Fengslet forteller Andreas Ribe-Nyhus om fortvilelsen og angeret han følte under soningen. Ville han noensinne kunne gjøre opp for seg? Etter drøyt fire år, kom vendepunktet.
I et opplegg arrangert av Halden fengsel fikk han og en liten gruppe innsatte være med på et 21 dagers retreat, der fokuset lå på stillhet, anger og håp.
I boken beskriver Ribe-Nyhus en scene fra denne retreaten hvor alt endret seg for ham. Gjennom et kristent rituale, der de innsatte skulle skrive ned sine synder, henge dem opp på et kors før de deretter brente arkene, følte Ribe-Nyhus at han endelig kunne se på seg selv som et menneske igjen.
– Da følte jeg for første gang at fremtiden lå åpen, og at jeg kunne tilgi med selv.
