Ukrainske Andrej Kurkov er journalist, manusforfatter, redaktør og ikke minst, en av Ukrainas viktigste forfattere. Kurkov har skrevet en rekke prisbelønnende bøker, mest kjent er kanskje Døden og pingvinen, som må regnes som hans store gjennombrudd – en bok som er oversatt til 21 forskjellige språk.
I starten av 2022 var Kurkov i Kyiv, i gang med en ny bok som skulle bli til en roman. Slik ble det likevel ikke. Etter 24. februar, da Russland invaderte Ukraina, måtte Krukov legge romanprosjektet på hyllen. Paralysert av hendelsene som utspilte seg rundt ham, klarte han ikke å skrive noe som helst.
– Hva krig gjør med et menneskeliv
– Jeg klarte likevel å lagre alle minnene og opplevelsene fra disse dagene. Alle følelser jeg hadde, alle desperate blikk fra befolkningen som gikk i gatene, sier Kurkov når vi snakker med han i forbindelse med hans andre Norgesbesøk i år.
Observasjonene han gjorde seg i disse dagene la grunnlaget for det som skulle bli Dagbok frå ein invasjon.
– Denne boken er ikke om å krige, men om hva krig gjør med et menneskeliv – hva krig gjør med et i utgangspunktet fredelig samfunn som ikke var klare for denne typen aggresjon.
UKRAINAS VIKTIGSTE ROMANFORFATTER
Andrej Kurkov
- Født i St. Petersburg i 1961, men vokste opp i Kyiv.
- Studerte språk og snakker i dag elleve forskjellige.
- Han har jobbet som kameramann, redaktør og journalist, og i tillegg til bøker, skriver han filmmanus.
- Kurkov fikk sitt litterære gjennombrudd med Døden og pingvinen fra 1999, som er oversatt til 21 språk.
Her finner du Andrej Kurkovs forfatterskap på norsk.
Dagbok frå ein invasjon kan du kjøpe her.
Fant frempek i dagboknotatene
I bokas forord skriver Kurkov at han etter krigens utbrudd bladde tilbake i dagboknotatene sine for å se om det fantes noen hint om det som skulle skje. Og som han skriver: «Det fann eg i langt større mon enn eg hadde venta».
Det første dagboknotatet er fra nyttårsaften 2021, da delta og omikron fortsatt var dagligtale. Kurkov sveiper innom koronasituasjonen før han går over til en diskusjon av en ny lov fra ukrainske myndigheter: Alle kvinner mellom 18 og 60 må registrere seg, eller risikere bøter. Nok en opptrapping av situasjonen, som for alvor begynte å prege ukrainernes hverdag etter annekteringen av Krym i 2014.
Følger krigen fra dag til dag
Gjennom litterære, men svært personlige notater, følger vi månedene som leder opp til den fullskala invasjonen i februar 2022. Den 25. februar, etter at de første rakettene er skutt mot Donbas, skriver Kurkov: «No er vi i krig med Russland. Men undergrunnsbanen i Kyiv går, og kafeane er opne». Så blir det stille.
Når Kurkov tar opp igjen pennen noen dager senere, har han lagret alle observasjonene han har gjort seg i krigens første dager i minnet. Fra dag til dag følger vi hendelsene fra bakkeplan i Kyiv – senere gjennom flukt og forflytting lengre vest i landet. Kurkov, som selv er russiskspråklig, kobler skildringer av små og store hendelser i krigshverdagen med politiske og kulturelle analyser på en innsiktsfull, brennende engasjert og uhyre velskrevet måte.
– Vi har forskjellig mentalitet og verdier
Kurkov skriver at det finnes noen positive ting som har kommet ut av denne krigen. Blant annet peker han på at det har blitt lettere for Europa å forstå Ukraina som land.
– Europa var overasket over motet til ukrainske soldater og frivillige som hastet til Ukraina for å hjelpe å forsvare landet.
For første gang fikk Europa øynene opp for hva som bor i det Ukrainske folk, mener Kurkov. Forfatteren mener mange europeere har tenkt at Ukraina og Russland var så å si samme land.
– Europeere spurte, og spør fremdeles: hvorfor kjemper Ukraina tilbake, og hvorfor er dere ikke redde for et så stort og mektig land som Russland? Svaret på dette spørsmålet, og mange andre, finnes i boken. Disse spørsmålene kommer fra Europeere som er skyldige i å tenke som Putin – de har alltid tenkt at ukrainere og russere er det samme, eller nesten det samme folkeslaget, sier Kurkov.
På tross av dette ser Kurkov en endring i Europa.
– Nå vet likevel mange at disse to nasjonen er veldig ulike, for ikke å si totale motsetninger. Vi har forskjellig mentalitet og forskjellige verdier. Det eneste som binner nasjonene sammen er at Russland gjorde Ukraina til en del av Russland, mot Ukrainas vilje, i 1654. Siden da har Ukraina blitt kalt «lille Russland» og vi har siden da kjempet for vårt eget språk og vår egen ukrainske identitet.
Flyktning i eget land
Selv om store deler av boken inneholder beretninger fra Kyiv, er det ikke i hovedstaden Kurkov har oppholdt seg under denne krigen. Han, som så mange andre, valgte å flytte fra hjemmet sitt i storbyen.
– Vi dro fra Kyiv, altså min kone og jeg, allerede andre dag etter at krigen brøt ut. Vår yngste sønn har likevel vært i Kyiv nesten hele krigen, og nå bor også våre to andre barn der. Gjennom barna mine, og mange andre venner har jeg fått høre om hvordan hverdagen i Kyiv har vært. Jeg kunne fortalt deg om dette, men det er mer logisk å fortelle deg om livet i Transkarpathian-regionen, i Uzhgorod, Mukachevo og Berehove.
Det er nemlig i disse områdene Kurkov selv har fått oppleve invasjonen. Han forteller om en hverdag preget av desperasjon, frykt og trengsel. Det er likevel ikke disse tingene Kurkov har bitt seg mest merke i, men graden av godhet han har møtt i løpet av tiden som flyktning i sitt eget land.
– De lokale ukrainerne der vi bodde viste seg å være svært vennlige mot flyktninger, og vi fikk hele tiden hjelp med klær og andre ting vi trengte. Det var svært mange frivillige som hjalp flyktningene. Noen jobbet også med å tilrettelegge for sosiale aktiviteter og kulturliv. Min kone og min eldste sønn jobbet blant annet med å lære engelsk til andre flyktninger og barna deres, forteller Kurkov.
Så lenge Putin er i live, er det ingen sjanse for fred
Andrej Kurkov
– Ønsker å fjerne Ukraina fra kartet
Da krigen startet den 24. februar var det få som tenkte at dette ville være over med det første, noe som viste seg å stemme. Krigen herjer fremdeles, og Kurkov selv har ikke tro på en snarlig løsning.
– Så lenge Putin er i live, er det ingen sjanse for fred. Han ønsker å fjerne Ukraina fra kartet, og verden som sådan. Spørsmålet nå er derfor: Seier eller nederlag. Russland kommer ikke til å gi opp planene sine, og krigen vil forsette inn i 2023. Jeg ønsker ikke å tenke på 2024 nå.
Ukrainske verdier
Selv om krigen i Ukraina har lagt et mørkt teppe over 2022, har den likevel vist oss hva som bor i det ukrainske folk. Militæreksperter antydet at Russland ville være langt mer overlegene i kampene, men Ukraina har flere ganger klart å kjempe tilbake.
Her hjemme i Norge snakker vi ofte om hva våre «norske verdier» skal være. Kurkov selv er klar på hva de iboene Ukrainske verdiene er.
– For Ukrainere er frihet den klare prioriteten – frihet kommer før alt annet.
Frihet kommer før alt annet.
Andrej Kurkov om ukrainske verdier
Kurkov mener Ukrainere alltid har hatt denne frihetstanken. Nå er det en drøm om Europa, på samme måte som mange sovjetiske borgere så til USA og «den amerikanske drømmen» under den kalde krigen. Samtidig er det mye mer til det ukrainske folk enn deres frihetssøken, forteller Kurkov.
– Ukrainere elsker god mat, elsker å synge – de er naturlig optimister, og man kan si at livet selv er deres viktigste verdi. Ukrainere er ikke fatalister, slik som russere, men prøver å finne måter for å nyte livet – og ikke sorger.
– Hvilket forhold har du til Russland selv?
– Bøkene mine ble forbudt i Russland allerede i 2005, etter Oransjerevolusjonen. Etter dette ble de en liten periode trykket opp på nytt, og solgt, men etter 2008 sluttet de å trykke nye eksemplarer. Fra 2014 ble det heller ikke lov å importere Ukrainske bøker inn i Russland. Jeg har altså ingen relasjon til Russland, og jeg tror heller ikke jeg vil få det i framtiden.
