Han visste ikke hva han skulle råde barna. Derfor skrev Bår bok om den digitale økonomien

En voksende uro grep forfatter og journalist Bår Stenvik etter at han hadde blitt forelder.

Foreløpig var livet til barna enkelt, men om 10-15 år ville de stå på terskelen til voksenlivet og velge hva slags utdanning de skulle ta, hvilket liv de skulle leve. 

Hva skulle han råde dem til? Med stadig bedre kunstig intelligens og gradvis automatisering av arbeidsmarkedet, ville ikke verden ligne noen verden han selv hadde kjent. 

Skulle han råde dem til å bli noe kreativt, ettersom det ville være det siste området robotene tok over? Var det omsorgsyrker, som sykepleier eller psykolog, som var det tryggeste? Eller burde han oppfordre barna til å lære et håndverk?

– Jeg merket at jeg ikke hadde så mye livsvisdom å gi dem. Vi vet ikke hvordan arbeidsmarkedet eller samfunnssystemet kommer til å være i fremtiden, sier Stenvik. 

Det han leste i avisen, ga uklare og sprikende svar. Derfor innså han at han måtte finne ut av det selv. Slik ble boka Det store spillet født.

Et veiskille i den digitale økonomien

Fire år senere er boka klar. Men leter du etter et tydelig karriereråd, blir du nok skuffet. Selv om Det store spillet også går dypt inn i den nye teknologiens muligheter og begrensninger, handler den overraskende mye om politikk. 

For etter å ha gått på utallige teknologikonferanser og snakket med forskere, politikere og teknologieksperter, innså Stenvik at vi som samfunn står ovenfor et veiskille. 

Så langt har private, utenlandske selskaper fått relativt fritt spillerom i den nye, digitale økonomien. Samtidig som de betaler minimalt med skatt til Norge, eier disse selskapene uhorvelige mengder informasjon om nordmenn, som vi har liten demokratisk kontroll over.

Nå må vi spørre oss: Hvem er det egentlig som skal sette premissene for teknologien?

– Google og Facebook har sugerør ned i lomma på hver og en av oss

– Det som er veldig viktig å forstå i dag, er at data er makt, sier Stenvik.

Ikke bare vet Google, Facebook og de andre tech-gigantene mer om oss enn vi vet selv. Satt sammen, kan dataen om fire millioner nordmenn sette selskapene i en posisjon som på sikt kan brukes til å ta over offentlige institusjoner, mener Stenvik.

Googles inntog i skolen er et eksempel: Ved å gi elevene billige Chromebooks og programvare, samler selskapet data som brukes til å utvikle deres plattformer videre. Det gjør at Google etterhvert vil vite mer om norske elevers lærevaner enn det skolen selv gjør. 

– Når disse selskapene eier informasjon vi trenger, er vi tvunget til å enten kjøpe dataen fra dem, eller kjøpe deres tjenester, sier Stenvik.

Det som er veldig viktig å forstå i dag, er at data er makt

Isteden kunne denne informasjonen kommet fellesskapet til gode, mener han. Han tar til orde for en større offentlig satsing på data.

En enkel sammenligning er oljefunnet på 60-tallet. I stedet for å gi utenlandske oljeselskaper fritt spillerom, ble det opprettet et statlig oljeselskap, slik at ressursene, arbeidsplassene og kunnskapen ble bevart innenfor landets grenser. 

– Hvis «data er den nye oljen», er det som om vi allerede er langt ut på 80-tallet i oljeeventyret og ingen har tatt noen grep for å sikre norsk verdiskaping. Google og Facebook har sugerør ned i lomma på hver og en av oss, uten at det blir stilt noen krav til hva vi skal få tilbake, sier Stenvik. 

De ti databud

Modellert etter de 10 oljebud fra 1971, inneholder Det store spillet Stenviks forslag til 10 nye bud for data-alderen. Budene er ment å sette premissene for hvordan norske borgeres data blir forvaltet. Slik vil Stenvik ta tilbake kontrollen fra de utenlandske teknologi-selskapene.

Blant punktene er:

• Datahøsting fra norske borgere skal i størst mulig grad organiseres slik at den kollektive verdien av dataene kommer tilbake til borgerne i form av bedre tjenester og skatteinntekter.
• Offentlige tilsynsmyndigheter skal kunne kreve åpenhet og innsyn i algoritmer og kildekoder for å sikre at norske data brukes på forsvarlig og etisk vis.
• Det skal opprettes en statlig databank eller sky som kan ivareta statens forretningsmessige og sikkerhetsmessige interesser og ha et formålstjenlig samarbeid med innenlandske og utenlandske teknologiinteresser.

Alle 10 norske databud og Bår Stenviks appell til det norske folk og myndigheter, kan du lese her.

Til grunn for forslaget, er premisset om at data er en felles ressurs på lik linje med naturressurser. Samtidig vil Stenvik ha oss vekk fra gamle metaforer om olje, og lanserer heller «dugnad».

– Råvare-metaforen gir et bilde av data bare er noe som ligger der, men faktisk produserer vi jo dataen hver gang vi trykker på noe. Istedet for å tenke på data som en råvare, tenker jeg på det som en stor dugnad. 

Den norske dugnadstradisjonen har handlet om å samles for å gjøre noe for fellesskapet. Den digitale dugnaden skiller seg fra en klassisk dugnad ved at vi hverken er sosiale, eller lager noe for fellesskapet: Vi arbeider for teknologiselskapene. 

– Men er datainnsamling noe staten burde drive med?

– Man har forskjellige måter å organisere det på, men å bruke staten er én måte. Det er fordi staten ikke er drevet av profitt, men skal forvalte et ansvar ovenfor borgerne. Det minste staten burde gjøre er å opprette noen retningslinjer for det.

Kritisk til profittmotivet

Han mener mye av problemene vi ser knyttet til datateknologi bunner i profittmotivet.

Han peker på YouTube, et algoritmestyrt verktøy med annonsesalg og profitt som motiv, der konspirasjonsteorier, click-bait og sjokkerende videoer får florere. 

I motsetning er Wikipedia drevet av en ideell stiftelse, basert på frivillighet og donasjoner. Her er det forholdsvis nøktern kunnskap som kommer først, mener Stenvik.

– Det er ikke noe galt i å tjene penger, men når du gjør profitt til den viktigste målbare indikatoren, og setter et utrolig effektivt dataprogram til å forvalte det, vil andre parametere lide.

I den grad noen skal samle inn data, bør det være av noen vi har demokratisk kontroll over

– Innsamling av data er ikke et onde i seg selv – det er profitten som er problemet?

– Jeg mener at innsamling av data bør begrenses. For jo mer data som samles inn, jo større sjanse er det for at den blir misbrukt. Men i den grad noen skal samle inn data, mener jeg det bør være av noen vi har demokratisk kontroll over og innsyn i, sier Stenvik.

Ny digital underklasse og den høyst fysiske «skyen»

Boka som startet med en bekymring for barnas fremtid, har vokst til å bli en bibel for den nye digitale tidsalderen.

Det store spillet dykker ikke bare dypt inn i de politiske beslutningene rundt den digitale økonomien, men utfordrer også våre forestillinger om det digitale økosystemet.

Et system der luftige metaforer som «skyen» skjuler det som egentlig foregår: Høyst fysiske servere rundt omkring i verden, som krever plass og massivt med energi. 

Et system der det vokser frem en ny digitale underklasse – lavtlønte arbeiderne som manuelt går gjennom voldelig, seksuelt og annet eksplisitt innhold som skal sensureres fra våre sosiale medier.

– Det ble en overlevelsesmanual, på en måte. Ikke bare for dagens unge, men for dagens nasjoner, sier Stenvik.  

Hjelp til å ta et klokt valg

Stenvik mener vi overvurderer teknologiens evne til å gjøre onde ting fordi den har en ond vilje. Teknologien har ingen vilje. 

Samtidig undervurderer vi teknologiens evne til å gjøre onde ting bare fordi den forsterker et system som allerede er urettferdig. 

Løsningen er mangfoldig, og inkluderer mer opplysning, bedre utdanning og bevisste forbrukere. Men den er først og fremst politisk.

– Fordi bare nasjoner er store nok til å utfordre makten til teknologigigantene og vise alternative veier framover i digitaliseringen. Så jeg prøver etter beste evne å formulere hva norske myndigheter bør gjøre, og hva norske velgere bør tenke på, sier Stenvik. 

Boka Det store spillet er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.