Asylsøkerbarn og surrogatibarn behandles etter helt motsatte rettsprinsipper av staten. Har Høyesterett og Regjeringen krysset grensen til rasismens forgård?
Barn har krav på beskyttelse, uansett opphav. Ingen er nemlig skyld i sitt opphav, ingen kan straffes for sine foreldres brudd mot loven. Dette er slik det skal og bør være.
Vi kan mene hva vi vil om surrogatiforeldres trang til å få sine egne, dyrebare gener videreført i en verden med over syv milliarder beboere, hvorav en hel del er foreldreløse barn og kunne trengt gode adoptivforeldre. Vi kan også mene hva vi vil om moralen ved å kjøpe seg tilgang til en fremmed kvinnes kropp og hennes mest intime, reproduktive funksjoner – det er betenkelig nok å tilta seg retten til å utsette et vilt fremmed menneske for den ikke ubetydelige risiko et svangerskap medfører.
Omvendt er det selvsagt ikke vanskelig å ha forståelse for at barnløshet kan være en tung byrde, og at det er nærliggende å ville benytte seg av de muligheter som finnes, når de først finnes.
Ja, alt dette kan vi alle mene noe om, men vi skal la det ligge.
En annen rettstilstand
For uansett er saken den at når surrogatibarnet vel er født, inntrer en annen rettstilstand for det. Da er det ikke lenger et «surrogatibarn», men et barn. Det har rettigheter og blir beskyttet ut fra det ovennevnte prinsipp om at ingen skal kunne straffes for sitt opphav eller for foreldrenes brudd mot loven. Sånn sett handlet vel kronprinsessen i tråd med gjeldende, norsk rettstilstand på området, da hun passet de to barna i India. De ville uansett med det første fått sine rettigheter som norske borgere, deres foreldre ville lykkelig kunnet hente dem hjem, og de vil ganske sikkert få en trygg oppvekst med kjærlige og gode foreldre, slik jeg er sikker på at alle barn i Norge, født ved surrogati, får.
Straffes for foreldres lovbrudd
Det er betryggende å vite at vår rettsstat ikke vil straffe barna – for eksempel ved å gjøre dem statsløse – men aksepterer et status quo. Barn skal som nevnt ikke straffes for foreldrenes brudd på loven, spesielt ikke når det gjelder deres opphav.
Derimot har det nylig skjedd noe mindre betryggende. Høyesterett har dømt i saken om asylsøkerbarna. Det er to underlige, servile dommer, fordi de gjør det motsatte av hva en høyesterettsdom skal gjøre: De setter forvaltningspraksis og politiske ønsker foran de overordnede rettsprinsipper. Den politiske agenda, nemlig Regjeringens og Stortingets ønske om en restriktiv innvandringspolitikk, får forrang fremfor barnas grunnleggende krav på beskyttelse. Her blir prinsippet snudd på hodet: I disse tilfeller skal altså barn kunne straffes for sine foreldres brudd mot loven – altså utlendingsloven.
Høyesterettsdommen rammer barn som til dels er født i Norge, i alle tilfeller oppvokst i Norge, som så – på grunn av deres foreldres fortolkning av asylretten, årevis tilbake – skal sendes «tilbake» til et sted de ikke kommer fra.
Dette ville Johan Herman Wessel kalt å rette baker for smed.
Hva betyr så denne forskjellsbehandlingen? Er vi tilbake til de biologiske prinsipper? At norsk biologi, det vil si norske gener, er mer verd? At barn med norske gener har større krav på beskyttelse enn barn som er avlet av ikke-norske celler?
Rasismens forgård
Ved å bevege seg nedover denne biologiske vei har regjering og Høyesterett krysset terskelen til rasismens forgård, i den helt konkrete og leksikalske betydning av ordet. Jeg tror ikke at noen medlemmer av disse forsamlinger oppfatter seg som rasister, men for mitt legmannsskjønn virker det tydelig at man nå er i ferd med å gjøre det biologiske prinsipp viktigere enn likhet for loven, under dekke av å beskytte gyldigheten av forvaltningsvedtak. «Utenlandske» barn, til dels født i Norge, oppvokst i Norge, med norsk som hovedspråk og som har bodd her hele livet, skal sendes «tilbake». Disse barnas problem er at de har feil opphav, mens «norske», nyfødte barn fra utlandet, det vil si deres norske surrogatiforeldre, blir belønnet med hele pakken: statsborgerskap og det hele.
En stygg dom
Ingen må være i tvil om at å bli revet opp fra sitt vante miljø, måtte si adjø til alle sine venner, forlate bolig og hjemland, for så å befinne seg i et land der alt er fremmed – det er en straff for et barn, jf. forøvrig FNs barnekonvensjon, artikkel 2-3. Dessuten er dette et tap for Norge. Vi taper unge mennesker som var i gang med sin utdannelse og som ville kunne brakt noe tilbake til samfunnet. Det får de ikke nå, fordi Høyesterett har dømt, og dømt at intensjonen om begrensning av innvandring til Norge er viktigere enn et mindreårig individs prinsipielle rettigheter, slik den er gitt i barnekonvensjonen og i de konstitusjonelle prinsipper jeg trodde vårt eget land ble styrt etter. Det er en stygg dom.
Ulikhet for loven er en uting i en rettsstat. Det er meget urovekkende at ikke et flertall av rikets øverste dommere synes å se farene og betenkelighetene ved den rettspraksis de nå har knesatt.
Denne teksten sto først på trykk i Aftenposten torsdag 24. januar 2013.
