Yuval Noah Harari, forfatteren som er hyllet av en hel verden, er tilbake med nok en svært interessant bok. I 21 tanker for det 21. århundre tar Harari oss med på en fascinerende reise gjennom dagens mest påtrengende spørsmål. Den røde tråden i hans nye bok er hvordan vi skal bevare vårt kollektive og individuelle fokus i møte med konstant og forvirrende forandring. Er vi fremdeles i stand til å forstå den verdenen vi har skapt? Forfatteren gir oss sine tanker på utfordringer vi står ovenfor i menneskehetens umiddelbare fremtid. I dette intervjuet forteller Harari om boken og om hva han mener er noen av de største utfordringene i verden i dag.
Fortell om dine 21 tanker for det 21. århundre?
Min første bok, Sapiens, kartla menneskets historie og undersøkte hvordan en ubetydelig ape ble hersker over planeten Jorden. Homo deus, min andre bok, utforsket menneskets fremtid på lang sikt – og tok for seg hvordan mennesker etter hvert kan bli guder, – og hva som kan bli intelligensens og bevissthetens endelige skjebne. Min siste bok fokuserer på aktuelle spørsmål og på menneskehetens umiddelbare fremtid. I en verden som drukner i irrelevant informasjon, er klarhet makt. Sensur fungerer, ikke ved å hindre informasjonsflyten, men ved å bombardere folk med desinformasjon og ødeleggelse. Hva skjer egentlig akkurat nå? Hvilke utfordringer og valg står vi overfor i dag? Hva bør vi være oppmerksom på? Milliarder av oss kan ikke unne oss den luksusen det er å søke svar. Vi har mer presserende ting å gjøre. Vi må på jobb, og ta oss av barn eller gamle foreldre. Historien gir oss dessverre ingenting gratis. Avgjøres menneskehetens fremtid i ditt fravær fordi du er for opptatt med å skaffe barna dine mat og klær, vil verken du eller de skånes for konsekvensene. Det er veldig urettferdig, men hvem har sagt at historien er rettferdig? En bok gir ikke folk mat eller klær, men den kan tilby en viss klarhet, og på den måten bidra til å jevne ut den globale idrettsbanen. Kan denne boken hjelpe enda en håndfull mennesker til å delta i debatten om vår arts fremtid, har den gjort jobben sin.
Gjør politikerne nok for å forberede verden på den nye virkeligheten i det 21. århundre?
Altfor mange politikere selger oss nostalgiske fantasier istedenfor å forberede oss på fremtiden. Folk flest liker nemlig ikke radikale endringer og frykter det ukjente. De ønsker mer stabilitet. Og især en trygg identitet som gir livet mening. Derfor ser vi i dag en politisk bølge preget av nostalgi som ser mer til fortiden enn til fremtiden. Politikere i ulike land som USA, Storbritannia, Russland, India og Polen nører opp under nasjonalistiske og religiøse fortellinger og lover å gjenreise en gyllen fortid. I mitt eget land, Israel, bruker regjeringen Bibelen og jødisk tradisjon til å berettige sine handlinger. Nasjonalisme og religion beroliger fordi de forklarer, på en enkel måte, hva som skjer i verden, hvilken rolle vi har i det kosmiske dramaet, hvem vi er og hva som er meningen med livet. Nasjonalistiske og religiøse fortellinger hevder å være absolutte og evige sannheter som ikke har endret seg på tusenvis av år. Og som heller ikke kan endres av det 21. århundres teknologiske og økonomiske revolusjoner. De hevder å tilby et trygt ankerfeste i en kaotisk verden. Dessverre vil ikke nasjonalismens og religionens nostalgiske fantasier løse de store problemene i det 21. århundre: Hvordan skal vi håndtere klimaendringer? Hva gjør vi når KI tvinger milliarder av mennesker ut av jobbmarkedet? Hvordan anvender vi mulighetene som ligger i genmodifisering? Svaret på disse spørsmålene finnes ikke i Bibelen eller i jødedommen. For de som skrev Bibelen og skapte jødedommen, visste lite om global oppvarming. Og enda mindre om genetikk og datamaskiner. Virkeligheten i det 21. århundre er skremmende. Jeg forstår hvorfor folk heller ser en annen vei. Men vi har ikke noe valg. Vi er nødt til å se virkeligheten i øynene. Og vi må utvikle nye politiske modeller som kan håndtere de nye problemstillingene i det 21. århundre.
Hvilke råd vil du gi til dem som er født de siste ti årene?
Ingen vet hvordan verden og jobbmarkedet vil se ut i 2040. Derfor vet ingen hva man bør lære de unge i dag. Følgelig vil nok mye av det man lærer på skolen i dag, være irrelevant innen man er 40. Så hva bør man legge vekt på? Mitt råd er å fokusere på å utvikle sin mentale balanse og emosjonelle intelligens. Livet har tradisjonelt blitt delt inn i to hoveddeler. En læreperiode etterfulgt av en arbeidsperiode. I første del av livet utviklet man en stabil identitet og tilegnet seg personlige og profesjonelle ferdigheter. I andre del av livet støttet man seg på identiteten og ferdighetene for å klare seg i verden, tjene til livets opphold og bidra til samfunnet. Men i 2040 vil denne tradisjonelle modellen være avleggs. Og skal man henge med, må man fortsette å lære gjennom hele livet og hele tiden utvikle seg, selv i en alder av 50. Men endring er som regel stressende. Og etter en viss alder liker de færreste å forandre seg. Når man er ti år gammel, er hele livet i endring, enten man liker det eller ei. Både kroppen, hjernen og relasjoner forandrer seg. Alt er i stadig forandring. Man er opptatt med å skape sin identitet. Når man er femti, ønsker man ikke lenger forandring, men stabilitet. Men i det 21. århundre er dette en luksus man ikke lenger kan ta seg råd til. Prøver man å holde på en stabil identitet, en stabil jobb, et stabilt verdensbilde, blir man forbigått, og verden vil fyke forbi. Folk må være fleksible og i mental balanse for å kunne stå i denne evige stormen. Og være i stand til å takle et høyt nivå av stress.
Hva er det viktigste spørsmålet menneskeheten står overfor i dag?
Hvem eier dataene? De som kontrollerer dataene, kontrollerer fremtiden. For i dag er data verdens viktigste verdi. I gamle dager var landområder verdens viktigste verdi. Politikk var en kamp om landområder. Havnet for store landområder på for få hender, delte samfunnet seg i aristokrater og ikke adelige. I de to siste århundrene ble maskiner og fabrikker viktigere enn landområder. Politikk handlet om kontroll over produksjonsmidlene. Havnet for mange maskiner på for få hender, delte samfunnet seg i kapitalister og proletarer. Men i det 21. århundre vil data overgå både landområder og maskineri som den viktigste verdien, og politikken vil gå ut på å kontrollere datastrømmen. Hvis data havner på for få hender, kan menneskeheten dele seg, ikke i klasser, men i ulike arter.
Hvorfor er data så viktig?
Fordi vi nå kan hacke ikke bare datamaskiner, men mennesker og andre organismer. I dag snakkes det mye om hacking av datamaskiner. Men vi går nå inn i en tidsepoke med hacking av mennesker. Hva trengs for å hacke et menneske? Man trenger to ting: mye datakraft og mye data. Særlig biometriske data. Ikke data om hvor jeg drar eller hva jeg kjøper. Men data om hva som skjer i kroppen min og i hjernen min. Frem til nå har vi ikke hatt nok datakraft og nok data til å hacke mennesker. Selv om den spanske inkvisisjonen eller sovjetiske KGB spionerte på meg hvert minutt av dagen, manglet de nødvendig biologisk kunnskap og datakraft for å hacke seg inn i de biokjemiske prosessene som former mine ønsker og valg. Men snart har vi nok av begge deler. Fremskritt innen fagfeltet informatikk, særlig utviklingen av maskinlæring og kunstig intelligens, gir oss den nødvendige datakraften. Samtidig gir fremskritt innen biologi og hjerneforskning oss kunnskap om hva som skjer i menneskets hjerne og kropp. Kombinert gjør revolusjonene innen informasjonsteknologi og bioteknologi oss i stand til å hacke mennesker. Det som muliggjør en sammensmelting av informasjons- og bioteknologi, er den biometriske sensoren, som omsetter biologiske prosesser til elektronisk informasjon som datamaskiner kan lagre og analysere. Med nok slik informasjon, og nok datakraft, kan eksterne systemer hacke alle dine ønsker, avgjørelser og meninger. De kan vite nøyaktig hvem du er. De kan kjenne deg bedre enn du kjenner deg selv. Hvis vi ikke er forsiktige, vil vi snart leve i digitale diktaturer.
Er det liberale demokratiet dødsdømt?
Liberalismen, slik vi kjenner den, vil ikke overleve lenge. Men den kan gjenskape seg selv og tilpasse seg nye realiteter. Liberalismens store fordel over andre ideologier er at den er fleksibel og udogmatisk. Liberalismen har allerede vært gjennom flere perioder med krise og gjenreisning det siste århundret. Den har overlevd tre store kriser. Første verdenskrig, fascismen på 1930-tallet og kommunismen fra 1950-tallet til 1970-tallet. Om du tror liberalismen er i krise nå, så husk hvordan ting så ut i 1918, i 1939 og i 1968. Det er gode muligheter for at liberalismen igjen vil gjøre comeback. Hvis den er i stand til å gjenskape seg selv.
