Jeg er en 37 år gammel mann. I motsetning til de fleste andre menn, har jeg aldri vært gutt. Da jeg ble født tenkte alle at jeg var en jente, så de første 20 årene av mitt liv levde jeg som det. Etter jente følger som regel kvinne, og før mann kommer ofte gutt. Sånn ble det ikke for meg.
I motsetning til de fleste menn, har jeg måttet bevise at jeg er mann for å få lov til å leve som det. Der andre menn bare har fått sitt kjønn utlevert ved fødsel, har jeg måttet kjempe for mitt. Det har etter hvert blitt mange kamper, og den kampen som har preget meg mest, er kampen for å få kjønnsbekreftende behandling.
Bestill boka Født i rett kropp hjem her.
Så mange krenkende spørsmål
I 2010 sto jeg utenfor Rikshospitalet i Oslo, det eneste stedet i Norge der jeg kunne få testosteron på blå resept. På et trangt kontor innerst i det som føltes som verdens lengste gang, rakte en dame i hvit frakk meg en bunke papirer.
«Hvor enig eller uenig er du i følgende påstander:
Jeg kler meg som det motsatte kjønn for å bli seksuelt opphisset.
Jeg setter pris på å bytte rolle til det motsatte kjønn.
Jeg mistrives med å sitte og tisse.
Det hadde vært bedre å ikke leve enn å leve som kvinne.»
Så mange spørsmål. Så mange rare, krenkende, irrelevante, intime og ekle spørsmål. Lite visste jeg at disse spørsmålene bare var en forsmak på det jeg hadde i vente, ikke bare på Riksen, men overalt i livet. Et evig krav om å skulle redegjøre for, forklare og forsvare min egen og andre transpersoners eksistens.
Neste time, ny behandler, nye spørsmål.
«Hvor mange seksuelle partnere har du hatt? Hvilket kjønn har du hatt sex med? Er noen i familien din homofile? Tror du andre ville tenke at dine seksuelle preferanser er rare? Har du seksuelle fantasier der du er en mann? Hvor gammel var du første gang du fikk orgasme? Lekte du mest med gutter eller jenter som barn? Hvilke leker lekte du med som barn? Følte du for å kle deg som en gutt før du fylte tolv år? Hadde du en nær relasjon med din far i barndommen? Møter du andre transkjønnede på fritiden?»
Frykten for å svare feil er altoppslukende. Dette er min ene sjanse, min eneste sjanse til å få den hjelpen jeg trenger. Jeg må svare rett. Svare det som overbeviser dem om at jeg er mann. Alle disse spørsmålene, kravet om å være mann på en viss måte, å skulle si noe sammenhengende, sant og ekte om det å være mann. Å måtte bevise for dem hvem jeg er. Å skulle gjøre det ved å svare «riktig» på spørsmål om sexlivet mitt og hva jeg lekte med som barn.
De samme spørsmålene igjen og igjen. Kravet om å bevise hvem jeg er, fremfor å selv få finne ut av hvem jeg var og hvem jeg ville være, ødela noe inni meg. Det ødela meg, følelsen av selvet mitt, identiteten min, meg. Det ødela meg.
FØDT I RETT KROPP
DETTE SIER KRITIKERNE
Fartein Horgar, Adresseavisen – terningkast 6:
«Boken er et hardtslående, velartikulert og velfundert argument for at kjønn er en sosial konstruksjon.»
«…bedre oppgjør med vrangforestillingen om at noen er født i feil kropp, skal bli vanskelig å oppdrive.»
«Espseths bok er et glødende kampskrift for retten til å endre juridisk kjønn.»
«Vi har mye å lære. Luca Dalen Espseths bok er en åpen invitasjon.»
Kenneth Moe, Subjekt – terningkast 5:
«Transaktivist og biolog Luca Dalen Espseth er både sint og saklig i sin bok om sitt liv og om transsaken.»
«…en fascinerende blanding av saklig opplysningsarbeid, rasende ideologisk manifest og personlig portrett, hvor Espseth snakker ut fra sine 15 års erfaringer som transaktivist, foredragsholder og transmann.»
«…en stor og perspektivutvidende berikelse.»
«…en høyst leseverdig bok.»
Det kjennes ut som jeg ikke er ekte
Følelsen av å ha mistet seg selv på veien til å finne seg selv, beskriver den norske forfatteren og transaktivisten Tarald Stein perfekt i sin diktsamling Framandkar (2008):
ikkje berre éin gong
som i skriftestolen, vitneboksen
må du tømme di sjel
men mange gonger
på ny og på ny
til berre fiksjonen
finst att
Det kjennes som om jeg er fiksjon. At jeg ikke er ekte. Jeg er bare et svar på et spørsmål. En historie som tilfredsstiller den som spør. Hva blir igjen når man alltid må forsvare og forklare seg selv i møte med verden? De av oss som aldri bare blir speila og sett, men alltid utfordra og mistrodd, vi ender opp med identiteter og selvforståelser som dreier rundt oppgaven om å overbevise de andre. For å få lov til å være mann, måtte jeg presentere en historie som overbeviste dama i hvitt, alle legene på Rikshospitalet og hele samfunnet rundt meg.
Latet som jeg likte biler
I min historie har jeg alltid vært maskulin. Det gjør det nemlig lettere for andre å tro på at jeg er mann. Flere ganger i mitt liv har jeg sagt: «Som liten lekte jeg med biler, heller enn dukker.»
Som om det å leke med biler som liten har noe som helst med konseptet «mann» å gjøre.
Om så skulle vært tilfelle, fantes ikke menn før 1886, da Carl Benz tok patent på verdens første bil. Siden jeg er genuint uinteressert i biler, måtte jeg bruke internett for å finne ut akkurat det. Da fant jeg også ut at Bertha Benz, som var gift med Carl Benz, i grunnen var hjernen bak bilen og bilens suksess.
Om gifte kvinner kunne ta patenter i 1886, ville kanskje Bertha Benz vært den som fant opp bilen, og kanskje det å like biler da hadde vært en veldig feminin og kvinnelig ting. Det hadde vært fint, så kunne jeg nå sluppet å late som om jeg likte biler da jeg var barn.
Transfolk finnes
Det er ikke bare på Rikshospitalet jeg har fått slike spørsmål. Når man er annerledes, slik som jeg er, så får man ofte spørsmål fra hvem som helst om hvem man er og hvorfor man er som man er. De samme spørsmålene, igjen og igjen.
«Er du født sånn eller blitt sånn?»
«Hvordan kan du være sikker på at du er mann?»
«Hva het du før?»
«Hvordan tok foreldrene dine det?»
Det er slitsomt å skulle brette ut livet sitt på den måten. I tillegg til alle spørsmålene om meg og min identitet, kommer alle de generelle spørsmålene om kjønn.
«Hvordan kan vi vite om kjønnsbekreftende behandling fungerer?»
«Hvor mange kjønn tenker du at det finnes?»
«Hvor mange juridiske kjønn tenker du vi må ha?»
«Hva skal det stå i passet til folk?»
«Er det diskriminering om jeg nekter å si ‘hen’?»
Jeg er mann, jeg er mann, samme om jeg leser den siste forskningen om kjønnsbekreftende behandling eller ikke. Jeg er mann, også om jeg ikke kan norsk diskrimineringslov, jeg er mann om jeg ikke vet noe som helst om pronomen, verb, substantiv og alle de andre ordklassene. Det er så slitsomt å måtte ha minst 60 studiepoeng i både medisin, biologi, kjønnsteori, juss og filosofi bare for å få lov til å eksistere. Transfolk finnes. Vi er helt ekte, vanlige mennesker som bare vil leve så gode liv som overhodet mulig.
Alle spør, men altfor få lytter til svaret
Det er faktisk urimelig å forvente at vi alle skal være kjønnseksperter eller at vi alltid skal være klare til å ta en liten debatt om kjønn med alle som synes det er et spennende tema. Det er for mye å kreve av oss som enkeltmennesker.
Så når jeg får det samme spørsmålet for femhundreogåttitredje gang, så tenker jeg ikke lenger over svaret. Ofte svarer jeg bare for å tilfredsstille et eller annet behov hos andre, ofte lyver jeg. Hvorfor må jeg alltid brette ut livet mitt? Hvorfor er det så selvsagt at alle kan kreve svar fra meg hele tiden? Spiller det virkelig noen rolle om jeg fant ut at jeg var mann før eller etter at jeg fylte 18 år? Hva er det min historie liksom skal fortelle deg om verden?
Alle spør, men altfor få lytter til svaret. Det føles som om min oppgave på den ene siden er å bekrefte en idé om meg og transfolk som andre allerede har, og på den andre siden å overbevise den som spør, om at jeg er en mann, at jeg virkelig er det kjønnet jeg sier jeg er. Hele tiden må jeg overbevise andre om hvem jeg er.
Hva som tilfredsstiller kravet for å være mann, varierer fra setting til setting. Jeg tilpasser meg, slik vi alle tilpasser oss omgivelsenes krav. Så jeg lagde én historie for offentligheten, én historie for fremmede på fest, én historie for legene, én historie for familien min. Så oppdaget jeg at jeg hadde glemt å lage en historie for meg selv.
Et eget rom transpersoner aldri får
Denne boka er et forsøk på å skape det rommet transpersoner aldri får, et eget rom der hvem vi er, ikke bare er et svar på et spørsmål eller et argument for egen eksistens eller et bevis på at vi er «ekte» trans.
Legen på Rikshospitalet ser på et punkt bak hodet mitt og sier med helt flat stemme: «Du sier at din bror døde da du var svært ung. Tenker du at det mangler en mann i din familie, at du må ta hans plass?» Selvfølgelig mangler det en mann i min familie. Han kan aldri erstattes. Men det mangler også en plass til meg i verden.
Bestill boka Født i rett kropp hjem her.
