Det begynte slik: Feministen, forfatteren og kvinneaktivisten Madeleine Schultz hadde fått stipend for å skrive bok om vold mot kvinner, men ble overveldet over det enorme temaet, og la boken midlertidig til side. Men så skjedde det noe, i privatlivet, som endret alt.
– Jeg fikk tilgang til brev min egen mormor hadde skrevet til offentlige myndigheter på 1960- og 70-tallet. Da hadde hun blitt forlatt av sin voldelige mann, og var alene med to barn i en leilighet i en drabantby utenfor Oslo, ute av stand til å kunne jobbe for å forsørge dem. Fortvilet skrev hun brev til Fylkesmannen, Justisdepartementet og andre instanser. Hun forteller at hun har blitt utsatt for vold, at hun ikke har penger, og bønnfaller om hjelp, sier Schultz.
Da hun begynte å lese mormorens brev stålsatte Schultz seg på at det ville være beskrivelser av den fysiske volden som ville være mest smertefullt å lese om.
– Men, det var den økonomiske urettferdigheten som slo meg mest. Jeg kunne lese av brevene at det i starten var en kamp og en kraft i henne, at hun står på sitt. Men, etter hvert dør den kraften ut, hun gir sakte opp. Og så blir hun sånn som jeg kjente henne: En litt bitter, gammel dame som stadig vekk gjentok at «ingen forstår hvor vondt jeg har det», sier Schultz.
Hun forteller at hun har blitt utsatt for vold, at hun ikke har penger, og bønnfaller om hjelp
I medisinske journaler ble mormorens helsetilstand beskrevet som «nervelidelser». Dette var startpunktet for tematikken Schultz utforsker politisk, sosialt og medisinsk i boken: Hvordan vold mot kvinner får utslag i dårligere helse for dem som rammes. Ikke bare den som rammes direkte, men også de som rammes indirekte: Barnet av den som utsettes for vold, og barnebarnet som senere skal oppdras av denne moren igjen.
– Jeg er opptatt av hvordan psykiske lidelser i vår tid blir avpolitisert, når mange slike lidelser utvilsomt henger tett sammen med politikken som føres. Når jeg skriver min familiehistorie, om de mentale utfordringene som både mormor, mamma og jeg selv har slitt med, så er det fordi det er mye mer enn en bekjennelseshistorie. Det er et forsøk på å koble sammen det som skjer i en familie med det som skjer i samfunnet, sier Schultz.
Morslinjer er en bok som knytter det private med politikk. Som, kunne alt vært annerledes om mormoren faktisk hadde fått nok økonomisk støtte til å slippe fra fattigdommen? Eller, hvis vi som samfunn tok debatten om hva noe av den mental uhelsen i samfunnet stammer fra – kan det da være at vi lærer noe om vold i familier?
Boka Morslinjer. Voldens sildring gjennom tre generasjoner av Madeleine Schultz er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
Hvem var mormor?
Hvis noen spør Schultz hvem mormoren var, svarer hun rett og slett: «Ingen spesiell».
– Hun var en dame fra en arbeiderklassefamilie i Nord-Norge. Hun ble gravid og giftet seg, i den rekkefølgen, og flyttet til en drabantby i Oslo med mann og barn.
Her møtte familien datidens fordommer mot nordlendinger og dialekten forsvant fort. Mormoren var hjemmeværende, men jobbet innimellom litt som vaskehjelp, så lenge helsa tillot det.
Jeg kunne lese av brevene at det i starten var en kamp og en kraft i henne, at hun står på sitt
– Hun hadde ikke utdanning, men hun var ikke en ressurssvak dame, sier Schultz, og imøtegår myten om at det er såkalt ressurssvake damer som utsettes for vold.
Mormoren hadde allerede som 16-åring kom inn på Statens høgskole for kunsthåndverk og design i Bergen, men det fikk hun ikke lov til å begynne av foreldrene sine. Kunst drev man ikke med i arbeiderklassen på den tiden. Av brevene hun senere sendte myndighetene, ser Schultz også at hun åpenbart kunne skrive godt.
– Hun hadde et tydelig og sterkt språk. Å få ha blitt kjent med den siden av henne, har vært noe av det fineste med dette prosjektet, sier hun.
Morens kompliserte minner
I boken kommer det også frem at Schultz’ mor, som lite barn, utsettes for seksuelle overgrep.
– Jeg tror at mormor sleit med sitt og at hun dermed ikke klarte helt å forholde seg til sitt barns traume. Mamma har slitt mye med at hun følte at hun ble gjort til en syndebukk, at hun måtte klare seg selv.
Schultz tegner bilde av moren som en aktiv unge som drev med idrett og som klarte seg bra både sosialt, på skolen, senere i ekteskap og i jobb. Før det en dag smalt, og fortiden innhentet henne. Da hadde Schultz selv nettopp begynt på skolen.
– Kvinner i tre ledd i min familie har vært deprimerte. Jeg har diagnosen tilbakevendende depresjon selv. Som voksen begynte jeg å lure på om ikke dette også var strukturelt, at det var en arv like mye som at det var noe inne meg. Min depresjon er også formet av å vokse opp med en psykisk syk mor.
Mormorens historie kjente hun alltid, fordi hun fikk den fortalt. Morens kom i små drypp. Som hvor sterkt hun reagerte på seksuelle overgrep på film, eller hvor mange bøker om dette temaet som sto i bokhyllen.
Sviktet arbeiderbevegelsen kvinnene?
Det var viktig at arbeiderbevegelsen satte arbeidslinja i fokus på 70-tallet og løftet kvinner inn i det lønnsarbeidene samfunnet. Samtidig betød det også at mange av de hjemmeværende kvinnene på mange måter også ble forlatt av systemet, forklarer Schultz.
– Disse ble stående utenfor det økonomiske løftet som arbeidslinja utgjorde. Det reproduktive og ulønnede arbeidet i hjemmet ble ikke sett på som viktig nok. Rettighetene fulgte, da som nå, deltagelsen din i arbeidslivet. Følgelig ble mormor minstepensjonist, sier hun.
Vi snakker fremdeles ikke nok om vold i hjemmet, mener Schultz, kanskje fordi vi synes det er så forferdelig at vi ikke orker. Og de som utøver volden, snakker vi enda mindre om. I boken har hun likevel tatt et aktivt valg ved fokusere på mormoren, og ikke bestefaren.
– Det er viktig å snakke om dem som utfører vold. På den annen side synes jeg også at det blir feil å forstå dem i hjel. Det finnes mange mennesker med trøblete barndom som ikke utøver vold. I dette prosjektet er lojaliteten min hos mormor og mamma. Jeg ville vite hvor de kom fra, jeg ville forstå dem.
Feminismen som redskap
For mange er Madeleine Schultz kjent som en samfunnsdebatterende feminist. Men hvor mye har feminismen betydd for dette prosjektet?
– Det var feminismen som åpnet opp denne tematikken for meg, og for min egen historie. Jeg tok den kunstutdannelsen mormor ikke fikk ta, og det var gjennom kvinnelige kunstnere som Louise Bourgeois, Lena Cronqvist og Hannah Wilke at rullegardinen sakte ble trukket opp. Uten feminismen hadde jeg ikke forstått meg selv om min familie på den måten jeg gjør i dag, sier hun.
I Norge er vi stolte av likestillingslandet vårt. Men nettopp ideen om at vi er så likestilte kan gjøre det vanskelig for kvinner i voldsrelasjoner å komme seg ut, mener Schultz.
Vi kan gjerne se eller høre om vold, dersom det blir presentert til oss som underholdning
– Når ekteskapet kan velges fritt, for flertallet i alle fall, og idealet er et likestilt samliv, kan det være tøft å måtte fortelle omverdenen at du likevel blir utsatt for vold hjemme, av en mann du selv har valgt.
Hun har også tenkt mye på at mormorens historie den gang, som forlot sin familie i Nord-Norge, har mye til felles med dagens historie av kvinner i minoritetsmiljøer som utsettes for vold. Felles med disse historiene er at økonomisk ulikhet, det at man ikke har egen inntekt og jobb, gjør det vanskeligere å komme ut av voldelige forhold.
– I tillegg har velferdssystemet nå blitt mye mer komplisert. Mormor kunne sende brev, i dag må du navigere deg gjennom et kronglete NAV-system. Da mamma skulle ut i arbeidslivet uten utdannelse klarte hun det, på 80-tallet. Men det hadde hun aldri klart i dag, for nå er alt blitt så formelt med krav til utdannelse og erfaring. I tillegg har boligmarkedet også blitt veldig vanskelig siden den gang.
Fra det personlige til samfunnsdebatt
Madeleine Schultz har aldri skrevet så personlig før. Men hun gjør det fordi hun ønsker at det skal føre til en diskusjon om de politiske vilkårene rundt tematikken, spesielt koblingene mellom økonomisk ulikhet og kjønnsurettferdighet.
– På 70-tallet sa kvinnebevegelsen at «det personlige er politisk». I vår samtid velger mange å kutte det sitatet i to og sette punktum etter «det personlige er». På den måten tror jeg at vi ofte glemmer det som er vesentlig for fellesskapet. Forsidene på nettavisene er fulle av kjendisers bekjennelseshistorier og vi kan gjerne se eller høre om vold, dersom det blir presentert til oss som underholdning. Men i det man kobler på politiske krav, når man etterlyser strukturelle endringer i selve systemet, da er det ikke like mange som vil høre på lenger. Så jeg skriver personlig denne gangen, og det er jeg ikke komfortabel med, men dette er først og fremst en politisk refleksjon.
Boka Morslinjer. Voldens sildring gjennom tre generasjoner av Madeleine Schultz er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
