TING SKJER: holdninger endres, prinsipper visner, grenser viskes ut – og folk flest skjønner ingenting før lenge etterpå. Bruken av proffe markedsmetoder for salg av politikk og politikere er et eksempel. Det er blitt et fag, og det har fått utvikle seg fritt i det skjulte rom gjennom flere tiår. Først nå begynner offentligheten å innse at manipulering av holdninger og meninger er en farlig form for forurensning.
Så jeg leser med spenning og økende respekt hva Gunnar Mathisen, seniorpartner i Geelmuyden Kiese, skriver om saken i Dagbladet. Firmaet hans er veteran i bransjen, og ordene får adskillig vekt når han slår fast at det ”mediedrevne arbeidet i forvaltningen stiller embetsverket overfor store utfordringer”. Han mener samrøret mellom politikk og embetsverk er ødeleggende for demokratiet.
TRADISJONEN MED politisk manipulering er gammel som Methusalem. Totalitære regimer har drevet faget til store høyder. Joseph Goebbels var en virtuos. I vår tid har bransjen satset skamløst på markedsøkonomiens metoder og prinsipper, uansett om det strider mot grunnleggende prinsipper eller ikke.
I 1997 nedkjempet Tony Blair thatcherismen med et overraskende sammensatt arsenal av politiske våpen. New Labour var en moderne symbiose av reklame og politikk – mest det første. Blandingen traff midt i blinken. Velgerne var flasket opp med slike metoder gjennom atten års heseblesende kapitalisme. Nå gav de Blair & Co fullmakt til å sette sitt ideologiske arvegods på loftet og styre Storbritannia inn på The Third Way. Det ble gjort med snedige påvirkningsmetoder. New Labour oppfant begrepet spin.
Embetsverket ble instruert til å virke som salgsapparat for politikken. Departementene ble utstyrt med horder av anonyme kommisærer i sjiktet mellom statsråd og fagavdelinger. I løpet av få år ble det utnevnt flere tusen personer med ansvar for å profilere politiske utspill, skyve skyld for det mislykkete over på andre, og gi sine egne æren for det vellykkete. Embetsmenn av den gamle skole følte seg utnyttet og tilsidesatt.
DET GIKK for langt. Mannen som fremfor noen ble sett som spin-tradisjonens frontfigur, Alastair Campbell, gjorde avbikt og innrømmet at han hadde gått over en grense. Sviktende velgeroppslutning hang antagelig sammen med at den politiske diskurs ikke lenger var troverdig. Tradisjonen var blitt det Gunnar Mathiesen slår fast er ”ødeleggende for demokratiet”.
Partier og regjeringer verden rundt (Norge er så visst ikke noe unntak) hadde kopiert New Labours idé og metoder med stor iver. På få år este stabene av medierådgivere, info-medarbeidere og PR-folk ut som bolledeig med alt for mye gjær. Det oppsto en jungel av rådgiverfirmaer med velkledde og urimelig høyt gasjerte eksperter. De kunne kunsten å markedsføre seg selv. Politikere og andre ble hypnotisert av deres fløytespill og la sin skjebne, form og budskap i deres hender.
Motforestillingene som fikk spin-doktoren Alastair Campbell til å slå på bremsene, fikk ingen plass i deres tankeverden.
EUROPA ER INNE i første fase av en omstillingsprosess. Fra gjeldskrisen traff Eurosonen som et kanonskudd i 2010, har nye utfordringer gnagd seg inn i alle kjente strukturer. Både nasjonalstatene og samarbeidsorganene må ta fatt på morgendagen med nøktern realisme. Skal politikere få aksept for innstramninger og andre upopulære tiltak, må velgerne forstå hva de gjør og hvorfor. Det krever redelighet. Norge flyter i ytterkanten av stormsentrene i Sør- og Sentral-Europa, men er en organisk del av samme verdensdel og må forholde seg til de samme tendensene. Gunnar Mathiesens kommentar i Dagbladet 2.juni antyder at dette neppe har gått helt opp for den norske administrasjonen ennå. Han trekker frem flere eksempler, bl.a. justisminister Anders Anundsens elleville selvskryt-video som er noe ”embetsverket ikke burde medvirke i”.
Jeg skrev om dette samrøret i boken Sannhetens Kår (2009) og igjen i Banalitetens tyranni (februar i år). Reaksjonene fortalte meg at jeg hadde truffet en rå nerve når det gjelder vanlige velgeres forståelse av politikk og politikere, mens fagfolkene og deres oppdragsgivere bare blåste i barten og fortsatte som før.
Geelmuyden Kiese har markert seg som et seriøst og realistisk rådgiverbyrå. Man får da håpe og tro det blir tillagt vekt når en av bransjens egne advarer mot samrøre og urent trav i det offentlige rom på denne måten.
