Meningsbrytning og friksjon er i utgangspunktet bra, men vi trenger gode strategier for å møte folk med et annet syn på ting enn oss selv.
Hvem styrer ordskiftet?
Kloden koker. Det samme gjør hjernene til folk som debatterer temaer som bybane, vaksine, klimakrise, transseksualitet, og fylkesgrenser. Ordvekslingen er opphetet og steil. Folk nøler ikke med å stemple hverandre som trangsynte idioter og hatere. Temperaturen kan være så høy at folk kvier seg for å delta og si hva de mener. Det fører til at ordskiftet gjerne domineres av de tøffeste og mest hardhudede blant oss. Den gjengen er neppe samfunnets smarteste.
Uenighet er krevende, særlig når den oppstår med noen vi har hatt en god tone med tidligere. I flere år har jeg hatt korte, muntre samtaler med mannen bak disken i den lokale grønnsaksbutikken. Han er en blid mann, som det alltid er lett å prate med. Vi har ertet hverandre og spøkt om politikk, kropp og fotball. Nå har tonen endret seg. En dag kom det litt tilfeldig fram at vi har ulikt syn på vaksine. Jeg mener definitivt at alle burde vaksinere seg, om de ikke har en bakenforliggende medisinsk grunn til å la være. Hans oppfatning er at vaksinene er utviklet mistenkelig raskt, av selskaper som tjener grovt på å overdreven frykt som myndighetene sprer. Derfor har han ikke tenkt å vaksinere seg, og mener folk burde la være
Hvordan skal jeg svare på sånt tøv? Det hjelper ikke å klikke i vinkel og vise avsky. Jeg får heller puste rolig og prøve å finne en måte å takle uenigheten. Meningsbrytning og friksjon er i utgangspunktet en bra ting. Vi er avhengig av det for å lære mer og utvikle gode ideer. Hvis forslag får skli igjennom uten motstand, blir det slett kvalitet. Derfor trenger vi å finne gode strategier for å møte folk som har et annet syn på ting enn oss selv.
Fem strategier for uenighet
I boken Filosofisk førstehjelp skiller jeg mellom fem strategier for å håndtere situasjoner hvor vi står ansikt til ansikt med en vi er uenig med. Da kan vi:
- Misjonere: Fortelle hva vi allerede vet er sant og riktig, på en mest mulig overbevisende måte, for å omvende den andre til vårt syn.
- Konversere: La uenigheten ligge, og styre samtalen inn på andre og mer ufarlige arenaer.
- Kverulere: Presse og vri på den andres standpunkter, uten tanke på å omvende eller skape ny læring og erkjennelse, med eller uten glimt i øyet.
- Kansellere: Avstå å snakke videre med denne personen som har meninger vi ikke kan akseptere.
- Filosofere: Utforske saken sammen, lytte aktivt til den andre, prøve å finne årsakene til at vi er uenige og være beredt til å revurdere egne oppfatninger.
Foto: Lina Hindrum
Strategiene i praksis
I møtet med grønnsakshandleren har jeg vurdert alle fem strategiene. Vi møtes i sammenhenger hvor det ikke er så lett å misjonere. Det står andre i kø bak meg, så det er ikke tid til å legge fram de beste vaksineargumentene. Vi ender gjerne opp med å konversere, selv om samtalen er mer anstrengt enn tidligere. Både han og jeg er klar over at den andre har et motsatt syn på noe vi mener er viktig. Med noe mer tid ville det vært fristende å kverulere, uten forventning om å oppnå at den andre skulle endre syn. Jeg har også vært inne på tanken om å kansellere, ved å velge en annen plass for å kjøpe grønnsaker eller bare være taus i butikken. Den femte strategien er den mest ambisiøse, og ville krevd at vi møttes til en alvorsprat etter stengetid. Det vurderer jeg fremdeles om jeg skal invitere til.
Det finnes en tid og et sted for alle de fem strategiene. Poenget med å legge dem fram, er å synliggjøre alternativene. Vi kan velge. Det finnes er repertoar for å møte uenighet. Ved å være oppmerksom på det, kan vi kanskje få dratt ned temperaturen og tempoet i meningsutvekslingene. Hva om flere prøvde den filosofiske strategien? Den forutsetter at vi er nysgjerrige på hva den andre har å si. Vi er nødt til å lytte ordentlig, for å forstå hvordan den andre tenker og føler. Saklig samtale kan starte der.
Denne kronikken har tidligere stått på trykk i Bergens Tidende.
View this post on Instagram
