Seriemoro

Si meg hvilke serier du ser på, og jeg setter meg ned ved siden av deg.

Det var på tampen av 2011. Vi kom sent i gang med andre sesong av Downton Abbey, og fullførte den håpløse tre uker etter at siste episode hadde gått på tv. Det var en nervepirrende periode, der vi håpet at ingen vi møtte tilfeldig kom til å avsløre om Matthew og Mary fikk hverandre. Så var det første sesong av Boardwalk Empire, som hadde ligget på Get-boksen siden i sommer. I januar begynte Broen og Game of Thrones. Heldigvis hadde vi allerede sett første sesong av Sherlock på dvd, og fikk sesong 2 fra Amazon før NRK viste den. Samtidig hadde vi satt Homeland og Brottsplats Edinburgh på fast opptak for å se dem når ting forhåpentlig begynner å roe seg en gang i løpet av dette tiåret. For å få noe mer pusterom stanset vi – etter en kort diskusjon – de faste opptakene av Columbo og Simpsons. I andre deler av verden slåss man for å konsolidere folkelige opprør og for å bli kvitt sine undertrykkere. Jeg vil ikke si at de som deltar i den slags kamp har valgt feil, men hjemme hos oss er vi mer opptatt av ikke å ha mindre enn 20 timer opptakstid tilgjengelig på boksen.

Da Boardwalk Empire dro seg mot slutten, merket jeg tilløp til serietrøtthet. Jeg lurte på om jeg skulle bruke mer tid på smuglere og korrupte politikere i Atlantic City i 1920, eller om det var blitt nok. Serien holder riktignok et høyt nivå i alle ledd, og frontes av de overstadig kule Steve Buscemi, hovedrolleinnehaver, og Martin Scorcese, executive producer og Norgesvenn. Jeg holdt til og med ut den påtrengende plasseringen av merkevarelogoer på hustakene i bakgrunnen. Problemet var så enkelt som at jeg ikke brydde meg noe særlig om disse oppdiktede menneskene, og jeg mistenkte meg selv for å ville se ferdig sesongen for å forsvare de mange timene jeg allerede hadde brukt på denne historien.

Hadde noen tilbudt en to timer lang historie fra Atlantic City under forbudstida, ville jeg i utgangspunktet takket nei. Siden det var en serie, ble jeg trukket mot historien. Vi begynner på ting hvis vi vet det fins mye av det. Vi trekkes mot det endeløse. Derfor er vi storforbrukere av serier. Her fins også en mulig forklaring på at religion fortsatt er ganske populært.

Vi liker at ting varer. Hvis man lager en film om nisser og trollmenn, vil til og med voksne mennesker gå og se den – hvis den bare er lang nok, fortrinnsvis så lang at den må deles i flere lange filmer. Når bøkene tar slutt, deler man like godt den siste boka i to filmer, som med Harry Potter– og Twilight-seriene. Både produsenter og publikum nekter å forlate sin fantasiverden før de må. Gamle helter får stadig nye prequels og opprinnelseshistorier.

Så sent som på 1970-tallet kunne man fortsatt oppleve at ting sluttet. Det fantes fjernsynsteater og tv-filmer og novellefilmer. Noe av det var kanonbra, noe var kjedelig, men det meste hadde anstendighet nok til å slutte. Nå er konseptet ”slutt” blitt marginalt og skjøvet ut i finkulturen. Noe av det fine med en opera er at den slutter (selv om jeg tidvis var i tvil under Der Ring des Nibelungen). Når den feite dama har sunget, er det faktisk over. Ved teppefall er publikum så fornøyde at de klapper lenge, stående, og ikke bare fordi de har sittet i fem timer og trenger å strekke på beina. Det er her operapublikum skiller seg fra TV-seere. Sistnevnte vil ha mer av det samme, og de vil ha det om en ukes tid. Eller i en dvd-boks: Mer dramatikk enn man orker å se, slik kjøkkenkrana tilsynelatende inneholder mer vann enn noen kan drikke.

Selv i litteraturen ønsker folk langvarige og forpliktende forhold. Leserne vender tilbake til sine favorittforfattere. De vil tilbake til Neshov og til Nesbø. De vil lese mer om sine krimhelter. Stadig oftere legger forfattere lange løp, som Thomas Engers krimsyklus som begynte med Skinndød, eller som Kjetil Indregards stuntpregede en-bok-i-måneden-prosjekt Drapet på Aurora Lindkvist.

Mens vi innleder faste forhold som seere og lesere, blir vi stadig mer flyktige i andre sammenhenger: Vi skifter samboere, jobb, bolig og politisk tilhørighet raskere enn før. Det vi holder fast ved, er først og fremst TV-serier. Vi er det vi ser. Det stadige påfyllet av fiktive menneskers problemer gir oss den regelmessigheten vi søker. Seriene døyver vår frykt for forandring. Vi blir ikke bombet, vi vil at ting fortsetter som nå. Seriene er en trygg stemme som forteller oss at neste uke kommer mer av det samme. Noen vil sikkert hevde at mennesker i større grad burde snakke med hverandre, gjøre ting sammen og stille opp for hverandre. Til disse kritikerne har jeg dette å si: TV har lagt lista høyt, nå er det opp til oss mennesker å vise at vi er bedre enn det. For å bli viktigere for hverandre, må vi lære av seriene og bli mer som dem. Hvis du skal være viktig for meg, må du være pålitelig og forutsigbar. Du må holde på min interesse, men ikke forandre deg så mye at du blir ugjenkjennelig. Og viktigst av alt: Du må love å være her i framtida. Ikke bare neste uke, men i uoverskuelig framtid. Hvis jeg vet det tar slutt, blir det veldig vanskelig for meg å inngå noen følelsesmessig forpliktelse.

Det er ikke seriene det er noe galt med. Det er vi seere som må skjerpe oss.

For ordens skyld: Undertegnede er fast medvirkende i et ukentlig TV-program som snart går inn i sitt fjortende år. Det heter at man ikke skal kaste stein i glasshus, men når man bor i glasshus, har man ikke noe annet sted å kaste dem.

Første gang publisert i Dagbladet