Torsdag 24.mars var det duket for et frokostseminar i Cappelen Damm-huset. Temaet for dette seminaret var skolevegring, og på scenen satt forfatterene av boken Skolevegringsmysteriet: Gaute Brochmann og Ole Jacob Madsen i samtale med sosiolog Jon Rogstad.
Boken har høstet gode kritikker, men har også bidratt til å blåse liv i en etterlengtet debatt. Redaktør Finn Totland åpner dette seminaret på denne måten:
– Et stort og økende antall norske barn og unge går ikke på skolen – de vil, men klarer det ikke. fenomenet blir kalt «Skolevegring». Hvorfor er det sånn? Hva er det som skjer i familien, på skolen og ellers i samfunnet som gjør at det som var så selvsagt for en generasjon siden er i ferd med å bli umulig for veldig mange.
Skolevegringsmysteriet kan du kjøpe her.
Engasjement og fordommer mot skolevegring
Det er ingen tvil om at skolevegring er et tema som engasjerer mange. I dette frokostseminaret stilles det spørsmål til forfatterne om blant annet omfanget av dette problemet, om ordet «skolevegring» er et dekkende begrep, og hvorvidt det finnes en løsning på problemet – og om Brochmann og Madsen er de rette til å finne dette.
Gaute Brochmann forteller innledningsvis om inspirasjonen og drivkraften bak denne boken, og trekker blant annet fram sitt tidligere arbeid med boken De digitale prøvekaninene. Brochmann vil også, gjennom denne boken fjerne en del myter om skolevegrings-fenomenet:
– Når man begynner å snakke med andre folk om det skapes det et voldsomt engasjement, og det er ganske mange fordommer rundt det. «Kan man ikke bare møte opp?» «Kan ikke foreldrene bare få sendt dem av gårde?», spør Brochmann.
Kan man ikke bare møte opp?
Samarbeidet mellom arkitekten og psykologen
Da Gaute Brochmann hadde bestemt seg for å starte på dette prosjektet var den aller første han ringte til psykolog Ole Jacob Madsen. De to kjente ikke hverandre fra før, men Brochman var nysgjerrig på Madsens perspektiv på dette temaet. Brochman forteller:
– Det er veldig kort vei fra barn som ikke klarer å fungere på skolen til barn og unge, og psykisk helse – og da er man automatisk over i Ole Jacob Madsen-land.
Etter at Brochman kontaktet Madsen var det ingen vei tilbake. Fra det øyeblikket begynte snøballen å rulle, og resultatet ble da altså boken Skolevegringsmysteriet.
Madsen selv forklarer at etter samtalen med Brochmann klarte han ikke å legge temaet fra seg. Han grublet på hva som kunne være årsakene, og han fleiper med at han mer eller mindre inviterte seg selv inn i dette prosjektet.
Hvem har ansvaret for skolevegring?
Spørsmålet om hvem det er som har ansvaret for skoleelevene har lenge vært omstridt. Mange pekere på lærere, men andre mener det er foreldrene som må ta hovedansvaret. Kanskje er det en blanding, eller ingen av dem?
Jon Rogstad postulerer at boken på mange måter konkluderer med at mye av ansvaret ligger i skolen, noe forfatterne langt på vei sier seg enige i.
Madsen forteller at et viktig funn er endringen i hvordan elevene måles gjennom skolegangen.
– Elev-aktivert læring har stått veldig sterkt i skolen de siste årene. Det er blant annet flere presentasjoner. Dette gir en mer eksponert skolehverdag, og dette kan igjen være vanskelig for de som ikke føler at de takler dette.
Brochmann understreker at flere mulige presentasjoner og prøver har en rekke positive effekter også, i det at de som takler dette blir langt bedre rustet til å møte utfordringer i arbeidslivet tidligere. Problemet er likevel at noen forsvinner i denne positive statistikken.
– I gamle dager skulket mann gym eller skidagen, fordi man var eksponert. Det vi ser når vi snakker med de som jobber i skolen i dag er at det er ikke vanlig matteprøver og norsk elevene vil slippe, men presentasjoner. Det å være eksponert i alle fag er en større belastning. Det er en positiv gevinst, men de som sliter synes det er veldig vanskelig.
Skolevegring: Finnes det en løsning?
Jon Rogstad stiller mot slutten av denne samtalen et utfordrende spørsmål til forfatterene bak Skolevegringsmysteriet, der han peker på at de selv sier de ikke er eksperter på dette temaet, og at det ikke finnes nok tall til å underbygge påstandene i boken. Til dette svarer Brochmann:
– Forlaget kaller det en debattbok, og det tenker jeg også langt på vei er riktig. I beste fall er det ikke farlig i det hele tatt, men hvis det er så alvorlig som det ser ut, er det viktig at noen tar tak i det.
Madsen slenger seg også på, og sier at denne boken er ment som en opplysende sakprosabok. Boken er ment som et virkemiddel til å åpne denne debatten, og kanskje gjøre det lettere for elever, lærere, foreldre og samfunnet å ta tak i det som ser ut til å være et økende problem.
I beste fall er det ikke farlig i det hele tatt, men hvis det er så alvorlig som det ser ut, er det viktig at noen tar tak i det.
