«Jeg har lenge hatt et ønske om å se nærmere på begrepet annerledeshet. Et begrep som i like stor grad handler om mangler og sårbarheter i de som betrakter, fortolker og projiserer egne følelser og tanker på de som er annerledes, som det omvendte», forteller Synne Sun Løes.
Sun Løes har allerede lang fartstid som forfatter. I 1999 debuterte hun med boka Yoko er alene, før hun virkelig slo gjennom med ungdomsromanen Å spise blomster til frokost som hun også vant Brageprisen for i 2002.
Senere har hun også skrevet flere svært vellykkede romaner for voksne, der den siste var Sinnapsykologen (2021). Denne gangen har Sun Løes beveget seg bort fra det skjønnlitterære og hoppet inn i sakprosaens verden.
Hennes nyeste bok Ingen kan spytte på et smilende ansikt inneholder en rekke personlige, og undersøkende essays om identitet, overlevelsesteknikk og koreansk hevnkunst.
Forfatteren selv synes det er spennende, men også skremmende å ikke gjemme seg bak fiksjonen. I boka må hun stå fram med hennes egne betraktninger om viktige, og til tider, betente temaer.
Ingen kan spytte på et smilende ansikt kan du bestille hjem her.
(Foto: Blunderbuss/Anna-Julia Granberg)
Hva betyr det å være annerledes?
Sun Løes mener altså at vi ofte snakker om «annerledeshet» på en feil måte, og retter videre kritikk til media for deres behandling av dette tema.
– Jeg har også blitt en anelse provosert over hvordan medier har en sterk tendens til å fremstille annerledeshet på en endimensjonal måte – ja, ikke rent sjelden som en «offerhistorie». Ved å fremheve annerledeshet som noe «utsatt» og spesielt sårbart, forenkles og reduseres identiteten til de som står frem med sin annerledeshet, og også til alle de som kan kategoriseres i samme kategori som vedkommende. Være seg hudfarge, sykdom eller handicap, sier Sun Løes.
Adopsjon som annerledeshet
Synne Sun Løes er adoptert fra Sør-Korea, noe som til dels har formet hennes egen identitet. Hun er likevel opptatt av at denne boken ikke handler om det.
– Boka er ikke en bok om adopsjon, men adopsjonen blir brukt som et eksempel på annerledeshet, sier Sun Løes.
Likevel er det interessant å høre hennes egne betraktninger om det å være adoptert. Sun Løes har i voksen alder fått møte sin biologiske familie. Hvordan har det endret måten hun ser på seg selv, og sin egen identitet?
Boka er ikke en bok om adopsjon
– Det har gitt meg noen flere puslespillbrikker i puslespillet som er meg. En forankring i en historie om hvor og hvem jeg kommer fra. Hva møtet med dem betyr er styrt av hva jeg velger at det skal bety. For meg har det betydd at jeg har fått mulighet til å fundere over både allmennmenneskelige, så vel som personlige eksistensvilkår.
– Det har også hatt stor betydning for meg at jeg har fått så mange brev av min koreanske familie. På den måten har jeg fått mulighet til å bli kjent med mitt alternative liv i Korea. Noe som selvsagt er … en forunderlig ting.
Fra et subjektivt ståsted
Selv om denne boken uten tvil inngår i en større samfunnsdebatt, er det likevel først og fremst forfatterens egne, subjektive meninger som undersøkes. Dette gjør også at Sun Løes føler seg litt alene i denne bokutgivelsen.
– Jeg skriver jo fra mitt subjektive ståsted, og ikke på vegne av en gruppe eller andre meningsfeller, og derfor føler jeg på en «alenehet» når jeg gir ut denne boka. Adopterte som skriver om adopsjon, og står frem i offentligheten, har ofte tydelige adopsjonskritiske stemmer. Jeg er engstelig for å tråkke noen på tærne, og å såre. Jeg tror derfor det har vært viktig for meg å ikke gå i debatt, «for eller imot» adopsjon, men å være i en utforskende modus.
Det har vært viktig for meg å ikke gå i debatt
Sun Løes er også opptatt av at dette ikke er en bok om adopsjon, men om en rekke tema knyttet til identitet og den såkalte «annerledesheten».
– Jeg skriver også om andre temaer knyttet til annerledeshet i boka, som rasisme. Og når jeg kaller et essay for «Annerledeshet som merkevare», er jeg jo veldig klar over at det kan oppfattes som en provoserende tittel. Men for meg har det vært viktig å sette ord på de spontane tankene som har dukket opp i meg i møte med annerledeshet-narrativene som blir presentert i media, uten filter, for derved å se nærmere på dem.
Den skumle offerrollen
Blant de mange inngangene i boka, er også «offerrollen» viet mye plass. Sun Løes er tydelig på at dette er et tema hun synes er vanskelig og problematisk.
– Vi er alle ofre og bødler i livet. I større eller mindre grad. Ved å ta eierskap til en spesifikk offerrolle knyttet til en spesifikk mangel eller traumatisk opplevelse kan man risikere å bli unyansert i synet på både seg selv og andre. Jeg ser på denne dynamikken som skummel.
Vi er alle ofre og bødler i livet
Hun sier videre at denne rollen først og fremst kan skade offeret selv:
– Det er mest i forhold til offeret selv som kan bli brukt som middel og åte i en polariserings-sulten medieverden. Jeg støtter selvsagt at mennesker skal stå frem med sine vanskelige livserfaringer og historier. Men de må da få mulighet til å kunne fortelle sine egne fortellinger på en kompleks og nyansert måte.
Koreansk hevn
Som motsats til offerrollen, har Sun Løes funnet inspirasjon i Korea.
– Koreansk hevn er noe jeg syns er fascinerende, som mental innstilling til livet, og noe som står i sterk kontrast til det hjelpeløse offerrolle-narrativet. Det finner jeg befriende og forfriskende. Søsteren min i Korea er hevnekspert, og jeg har latt meg inspirere.
– Det betyr ikke at jeg har forakt for sårbarhet. Jeg elsker den vietnamesiske forfatteren og poeten Ocean Vuong, og hans syn på sårbarhet som et tegn på styrke.
Ingen kan spytte på et smilende ansikt er med andre ord en sterk og bredt anlagt bok om annerledeshet, sett fra utallige vinkler. Det hersker liten tvil om at teamene som dukker opp i denne boka er viktige og svært aktuelle.
– Jeg vil dele tanker omkring identitet, overlevelsesteknikk og koreansk hevnkunst. Fordi dette er tre ting jeg har vært opptatt av det siste året.
Ingen kan spytte på et smilende ansikt kan du bestille hjem her.
