«Hvem er du?» Det var med dette spørsmålet at alt startet. Da Synne Sun Løes ble spurt av redaktøren sin, innså hun at hun ikke visste hva hun skulle svare.
Forsøket på å finne et svar ble til boken Ingen kan spytte på et smilende ansikt.
– Jeg skriver om koreansk kultur, om «Hahn» (en kollektiv følelse av sorg og hevn i koreansk kultur, red.anm) og hvilken tilknytning arv kan ha i forhold til adopterte, sier hun på Boktips LIVE.
I videoen over snakker Synne Sun Løes og Brynjulf Jung Tjønn om annerledeshet og følelsen av å bli dratt mellom to identiteter som adoptert.
Koreansk hevnkunst: – Min søster lærte meg om mikrohevn
Synne Sun Løes har tidligere fått Brageprisen for ungdomsromanen Å spise blomster til frokost.
Nå har hun byttet ut det skjønnlitterære med personlige tekster i essay-samlingen Ingen kan spytte på et smilende ansikt.
– Noe som har vært deilig med å lære mer om Korea, har vært å lære om hevnkunst, forteller Synne Sun Løes.
– De liker å hevne seg. Bare se på «Hevnens trilogi» og Oldboy. De er blodige, men det er jo egentlig en metafor for hvor sterke følelser mennesker kan ha når de opplever svik, nederlag og sorg.
Selv omtaler hun søsteren sin som hevn-ekspert og forteller at Sør-Korea har en helt annen aksept for de store, vanvittige, fysiske følelsene.
– Min søster har lært meg opp i at det finnes ingenting bedre enn en søt hevn. De kan bare være små mikrohevner også. Det handler om å sette ned foten for ikke å bli behandlet dårlig.
Les mer og bestill Kvit, norsk mann og Ingen kan spytte på et smilende ansikt her.
«Gjenbruksbarnet» som ble odelsgutt
Brynjulf Jung Tjønn har for diktsamlingen Kvit, norsk mann mottatt både Nynorsk litteraturpris 2022, Kritikerprisen og Ungdommens kritikerpris. For hans forrige roman Kvar dag skal vi vere så modige fikk han P2- lytternes romanpris.
Gjennom hele livet har forfatteren fra bygda Feios Sogn og Fjordane blitt minnet på at han ikke er norsk nok. I Kvit, norsk mann skriver han vonde, kloke – og tidvis morsomme – dikt om norsk oppvekst og norsk rasisme.
– Jeg var den eneste mørke i en hvit familie. Jeg hadde bred sogndalsdialekt og trodde jeg var hvit, helt til jeg så meg selv i speilet, sier Jung Tjønn.
Da han kom fra Sør-Korea til Norge som 2-åring, lå Brynjulfs navn og ventet på ham sammen med odelstittelen på en gården.
– Jeg har allergi mot gress, dyr og melk, og er ubrukelig som odelsgutt, ler Jung Tjønn.
Han skriver sterkt om hvordan det er for et adoptivbarn å komme til Norge som en reserveløsning – et slags gjenbruksbarn, i en bygd hvor ingen ligner ham selv.
– Det lå en forventning om å skulle bli noe jeg ikke kunne, sier vinneren av Kritikerprisen.
Et dikt til minne om Arve Beheim Karlsen er så mektig og gripende at jeg tror det vil bli stående i norsk litteratur.
Ingunn Økland, Aftenposten om Kvit, norsk mann
«Asian hate» under pandemien
Da Jung Tjønn var ung russ, leste han om en adoptert gutt fra India på sin egen alder som ble drept fordi han var mørk i huden. To gutter hadde løpt etter han ut i elva.
– Det gjorde sterkt inntrykk på meg som 18-åring. Ingen jeg kjente kunne relatere seg til det, så ingen stilte meg spørsmål om det heller. Men den redselen fulgte meg lenge, sier han.
To år senere skjer drapet på Benjamin Hermansen, som er den eneste mørke i sin familie.
Tjue år senere blir Johanne Ihle-Hansen drept av sin egen bror, også hun som den eneste mørke i en hvit, norsk familie.
– Da Stop Asian Hate kom til Norge under pandemien, sa mange “det finnes ikke rasisme mot adopterte”. Disse tre dødsfallene er tydelige bevis på det motsatte, sier Brynjulf Jung Tjønn.
– Brynjulf har tatt spytteklysa og brukt den som blekk
– Det er mye kvit manns spytt i den boken, sier Synne Sun Løes om Brynjulf Jung Tjønns Kvit, norsk mann.
Hun sier det er fint at de to bøkene Ingen kan spytte på et smilende ansikt og Kvit, norsk mann står så tett, og fusjonerer titlene:
– Jeg ser for meg at spytteklysene kommer mot Brynjulf og meg gjennom livet. Metaforiske og fysiske spytteklyser, som vi har tatt imot, sier Synne Sun Løes.
– Men på ett eller annet tidspunkt har Brynjulf fanget en av disse spytteklysene og brukt den som blekk. Så setter han seg ned og skriver med spytteklysa. Han lager et speil på en del narrativer som adopterte har levd under.
Hvit norsk mann-mentalitet
Hvordan bør vi snakke om adopsjon?
Synne Sun Løes mener at media og samfunnet forenkler adopsjonsnarrativet, og er lei av å bli satt i offerrollen.
– Enten er de sinte på oss, og vil ha innvandrerne ut av landet, eller så er det synd på oss. Det narrativet om at det er synd på oss er ikke noe særlig bedre enn det første.
Gjennom skrivingen har hun blitt mer bevisst på det å vokse opp som «annerledesbarn». I essaysamlingen prøver hun å forstå hva det betyr å få adopsjonsnarrativet fra andre.
– Folk sier: «Du er så heldig som ble adoptert, du ville vært fattig der borte, du har jo snille foreldre». Alle disse tingene tar man automatisk inn som barn.
Hun mener også at hvit norsk mann-mentaliteten er en god beskrivelse av fordommer vi alle besitter, uavhengig av opphav.
– Jeg har fordommer. Hvit mann-begrepet er egentlig et bra bilde på en mentalitet som handler om hvordan vi fortolker andre mennesker, sier Løes.
Les mer og bestill Kvit, norsk mann og Ingen kan spytte på et smilende ansikt her.
