Det er kleinheten som er verst, forteller journalist Vegard Tenold Aase. Å stå i lobbyen på et hotell eid av en pakistaner, sammen med en gjeng i SS-uniformer. Å åpne døra for pizzabudet mens folk bak deg utfører Sieg Heil-hilsen.

Det ville vært fort gjort å tenke at Aase er en av dem. En hvit mann i 40-årene, armene fulle av tatoveringer og hodet tilsvarende tomt for hår.

Men ulikt hovedpersonene i hans nye bok Alt du elsker, skal brenne, er det ikke hakekors han har dekorert kroppen med.

Siden 2010 har Aase levd tett på ulike høyreekstreme grupperinger i USA – fra erke-amerikanske Ku Klux Klan, til nynazistene i National Socialist Movement og den da gryende alt-right-bevegelsen.

Skjønt, alt-right er et begrep man skal bruke med varsomhet, mener Aase. Det er tross alt de samme gamle ideene, bare i ny innpakning – og alt-right er begrepet de selv ønsker å bruke som sminke.

– Da alt-right kom, opplevde vi det som noe nytt bare fordi Richard Spencer ikke var helt idiot og eide en dress. Det tok en liten stund før man kunne se at dette var den samme, gamle driten, sier Aase.

«Driten» kan kalles hvit nasjonalisme og Aase er nok en av dem som forstår fenomenet best. Nettopp derfor er Alt du elsker, skal brenne en av årets viktigste dokumentarbøker for deg som vil ha en dypere forståelse av underskogen av høyreekstreme – hvor de kommer fra og hvor de vil.

Alt du elsker, skal brenne av Vegard Tenold Aase er nå tilgjengelig i pocket.

Fra latterlig obskurt til farlig relevant

Det kan ikke være så lett å være nynazist, tenkte Aase – en gang tilbake i 2010. «Kommunisten fra Norge», som han introduserte seg som, hadde hørt om en nynazistisk gruppering i Brooklyn, New York, der han bodde. Til en skoleoppgave, ville han finne ut hvorfor noen orket å kalle seg nynazister til tross for det enorme sosiale stigmaet knyttet til begrepet.

Det var ikke lenger en gjeng raringer

Så skjedde 22. juli. De høyreekstreme kreftene fremstod ikke lenger som obskure og latterlige, men relevante og ekstremt farlige. Aase viklet seg stadig lenger inn i miljøet, ettersom det virket viktig å forstå hva dette hatet bunnet i.

– Det var ikke lenger en gjeng raringer, det var folk det var knyttet ekstrem fare til, sier Aase.

Murstein mot ansiktet

Fotografiet viser et årstreff i National Socialist Movement, NSM. Aase hadde akkurat begynt sin reise inn i det høyreekstreme landsskapet. På et grendehus i Trenton, New Jersey, satt grupperingen og spiste lasagne, da de plutselig hørte bråk utenfor.

– Det var jeg som var først ut, siden jeg stod ved døren, forteller Aase.

En murstein flyr forbi ansiktet hans. Anti-fascistiske aktivister hadde funnet ut hvor gruppen befant seg, og kom for å slåss.

Aases utseende var ikke til hjelp denne gangen heller – situasjonen lot han ikke forklare at han egentlig var på anti-fascistenes lag. En venn slenger ham under en bil, akkurat i tide til å unngå slagsmålet som oppstår.

Når de er ferdige, er begge sider godt fornøyd med utfallet, forteller Aase:

– De bruker dette til å rekruttere i ettertid. De forteller at det er en krig, at de må samle seg og slåss tilbake – og det funker.

– Det ene øyet hang ut

Å leve med høyreekstreme er å leve farlig. Å skrive om høyreekstreme kan fort bli et etisk dilemma. Hvor går grensen for å være en nøytral aktør når du omgis av vold og rasisme?

– Vi hadde en slags avtale om at hvis de var idioter foran meg, så kom jeg til å skrive det. Det kan hende de gjorde masse ulovlig når jeg ikke var der, men de tingene jeg så, skrev jeg om, sier Aase.

De folka her har banket og drept journalister før.

Èn episode står ut: Aase er langt ute i skogen i delstaten Georgia. En krangel oppstår innad i grupperingen han er med. Alle går løs på ett medlem – de hopper på han og tramper han halvt i hjel.

– Det ene øyet hang ut og kjeven hans var helt «fucked» – det var helt forferdelig. Men da var det veldig klart at jeg ikke kunne gjøre noe. De folka her har banket og drept journalister før. Fyren kom seg på beina, så jeg vet at det gikk bra med han, sier Aase.

– All PR er god PR

Selv utenom volden, er det mange som vil hevde at det er uheldig å gi høyreekstreme en såkalt «plattform» – et talerør for meningene sine. Det har Aase et mer avslappet forhold til.

Han har tidligere gått ut og sagt at høyre-agitator Steve Bannon aldri burde ha blitt booket til Nordiske Mediedager – ikke fordi man skulle nekte han en plattform, men fordi mannen ikke har noe interessant å si.

Det samme gjelder ikke nødvendigvis for personene han selv skildrer i boka, mener Aase.

Hva kan man skrive negativt om nynazister som ikke har blitt skrevet før?

– Hvis det har nyhetsverdi, så skal man skrive om det. Det er ikke det samme som å gi noen en plattform. Jeg forstår plattform-debatten, men jeg tror den er litt på siden av det journalistikk bør være, sier Aase.

– Likevel må man skrive det på riktig måte. Jeg spesielt, og media generelt, har blitt mye flinkere til å gjøre det etter hvert som vi har fått en dypere forståelse for hva den ekstreme høyrebevegelsen er.

– Hvorfor tror du at disse ekstremistene ville snakke med deg?

– Jeg tror de tenker at all PR er god PR. Hva kan man skrive negativt om nynazister som ikke har blitt skrevet før? Dessuten er det noe dypt smigrende for folk å bli skrevet om. At noen sier at de vil høre på dem, å la dem fortelle sin historie, sier Aase.

Han forteller at hans journalistiske metode går ut på å fremstille seg selv så dum som mulig.

– Hvis folk tror du er helt idiot, får de veldig lyst til å forklare deg ting. Jeg forsøkte å være en vennlig idiot, sier Aase.

Mannen står for fall

I bokas forord skriver Aase at han ikke har funnet én enkelt, underliggende årsak til rasismen og intoleransen han beskriver.

Man kan ikke skylde på nedarvede fordommer, for mange i Klanen er førstegenerasjons medlemmer.

Man kan heller ikke skylde på fattigdom – når man ser de nye bevegelsene som kommer fra universiteter og består av relativt rike, hvite menn.

Å være mann i 2019 er ikke det samme som å være mann for 20 år siden.

Hva har disse å være sinte for? Aase har en tanke om hva som kan være et fellestrekk: Mannsrollen.

– Mye av det som driver høyreekstremismen fremover, er et slags forkvaklet mannsideal, sier Aase.

– Det jeg tror, er at de ikke vet hva mannsidealet er i dag. Det å være mann i 2019 er ikke det samme som å være mann for 20 år siden. Vi har hatt ekstremt mye fremgang i likestilling, og jeg tror veldig mange menn har problemer med å finne ut hva det vil si å være mann, sier Aase.

Han mener det kan være befriende når noen sier at politisk korrekthet har gjort at det er feil å være hvit mann, at man ikke kan være stolt lenger.

Usikkerheten blir utnyttet av ekstremister til å lokke til seg en generasjon av fortapte unge menn.

– Det er i alle fall min kvasi-psykologiske tese, sier Aase.

– Den latente rasismen er ikke latent lenger

Boka kom ut i USA for to år siden, der den ble godt mottatt, blant annet i Washington Post. Nå jobber Aase med å holde øye med ekstremister, både på internett og i virkeligheten, på amerikanske Centre on Extremism.

Fortsatt er høyreekstremisme et stort problem, selv om gruppene som er skildret i boka, sliter. På grunn av det store sosiale stigmaet knyttet til gruppene, er det få som orker å bli der over lenger tid.

– Det er ikke lett å være offentlig nynazist. Det er hardt arbeid, så det er ikke så mange som gidder å være det så lenge. Drar man på et treff to år på rad, er det ikke nødvendigvis så mange av de samme folka. Det sosiale stigmaet blir for stort, takk og lov, sier Aase.

Han forteller at NSM er så godt som lagt ned og at Klanen er døende.

– Ingen unge er interessert i å sitte ute i skogen og grille med en gjeng tusseladder. Bortsett fra et skummelt visuelt uttrykk, er de ikke en tilstedeværelse, sier Aase.

Men selv om grupperingene sliter, lever ideene fortsatt i beste velgående.

– Det at Trump har så mye støtte er jo et symptom på at denne latente rasismen kanskje ikke er så latent lenger, sier Aase.

Alt du elsker, skal brenne av Vegard Tenold Aase er nå tilgjengelig i pocket.