Ingunn Økland startet høstens debatt med en grov anmeldelse av Vigdis Hjorths roman, som hun mente bare kunne være god hvis den var ”sann”. Siden Hjorth ikke kom på banen og stod fram som det offeret Økland kanskje ønsket seg, og siden debatten uteble, gikk hun et skritt lenger for komme med ”bevisføring” om at dette var sant. Aftenposten gravde i privatlivet til Vigdis Hjorth og brukte to sider på å bevise at hun brukte sin egen fars begravelsesprogram i romanen. Da kom selvfølgelig debatten Økland ønsket seg. Det var ikke bare forfattere som svarte, også to av våre beste og mest anekjente kritikere Ane Farsethås og Kaja Scherven Mollerin gikk Økland i møte. Men Øklands svar på den massive kritikken var ikke å ta innover seg at hun hadde gått for langt. Nei, det var at kritikken var et ”ekkokammer”.
Men hva er det Økland ønsker seg?
Å skille mellom litteratur og virkelighet
Men hva er det Økland ønsker seg? På den ene side sier hun at romanen er bedre jo sannere den er, på den andre side er hun så moralsk indignert over at noen kan skrive slik at hun ikke klarer å skjule det. Det er som om hun holder seg for nesa og sier dette lukter vondt, du bør skjerme offentligheten for den skitne kunsten din. Økland forfekter åpenbart et borgerligkonservativt kunstsyn og reagerer med moralsk forargelse om kunsten blir farlig. I tillegg klarer hun ikke å skille litteratur og virkelighet, noe som jo er det første man bør lære seg om man skal anmelde skjønnlitteratur.
Det er flere påstander fra Økland i debatten som er merkelige. Det ene er at hun sier at Hjorth og Ebba Witt-Brattstrøm ikke klarer å skille mellom litteratur og virkelighet i sin omtale av Knausgård. Mens det i virkeligheten forholder seg motsatt. Det er Økland som ikke klarer det. Både Witt-Brattstrøm og Hjorth snakker om den litterære karakteren Knausgård. Vigdis Hjorth tar konsekvensen av det han skriver, hun tar det på alvor, hun ønsker seg mer, at han skal gå lenger og spør derfor hvordan en skilsmisseroman ville sett ut (Vinduet 1-2014). Økland, som åpenbart ikke tror det går an å ønske seg en slik roman uten å ønske seg en skilsmisse i virkeligheten, kaller det et ”makabert ønske”. Det er altså Økland som selv som ikke klarer å skille her.
Merkelappen «virkelighetslitteratur»
De færreste ønsker å bli utlevert på en lite flatterende måte i en roman, eller kjenne på at noen utleverer private detaljer om en selv. Men de aller fleste forfattere vurderer dette mens de skriver, og iallefall før de publiserer. Det er ikke gitt hvor grensen skal gå. Man reagerer ulikt på å kjenne seg igjen i en romankarakter. Noen tar det utvilsomt som en ære og en kompliment, mens andre vil kjenne på et ubehag de ikke har noe sted å rette. Men denne debatten kan vi ikke ta med Øklands og Aftenpostens utgangspunkt. Skal forfattere åpne opp og fortelle om sine vurderinger, samtidig som de risikerer at Norges største avis trykker private detaljer som en gjengivelse av et begravelsesprogram? Med det som utgangspunkt er det ikke rart de fleste forfattere avviser problemstillingen. Om Økland ønsker seg en åpen debatt må hun også selv stille seg åpen. Nå gir hun store deler av samtidslitteraturen merkelappen ”virkelighetslitteratur”, for så å avvise denne typen fiksjon.
Det er vanskelig å ikke lese det som en reaksjonær påminnelse om hvor stor forskjell det er på hva kvinner og menn kan tillate seg å si i offentligheten, selv innpakket i fiksjon.
Intimiseringen i kulturen
Alle som jobber med kunst vet at det ikke går an å lage kunst som aldri støter eller provoserer noen. Da ville man bare få søte dikt om naturen. Det som er påfallende i denne debatten er hvordan man går etter forfattere generelt og Hjorth spesielt, som strengt tatt ikke er en del av den ”virkelighetslitteraturen” Knausgård representerer. Hjorth har alltid lagt inn en distanse, og at raseriet retter seg mot henne er merkelig. En som er langt grovere i sin utlevering, uten å legge inn noen tydelig distanse er jo den mannlige forfatteren Knausgård, som til gjengjeld har sluppet merkelig lett fra det hele. Det er vanskelig å ikke lese det som en reaksjonær påminnelse om hvor stor forskjell det er på hva kvinner og menn kan tillate seg å si i offentligheten, selv innpakket i fiksjon.
I hele kulturen har det skjedd en intimisering. Mye som tidligere ble sett på som privat, skrives nå om i såvel kulørt presse og på sosiale medier som i mer tradisjonelle medier.
Hvem er det som er mest interessert i pikante detaljer fra privatlivet? Er det virkelig forfatterne? Eller er det kanskje media selv?
Forfatternes ansvar?
Journalister får større og større byliner, privatlivets fred blir truet, også av den type media Aftenposten og Økland representerer. Økland mener det er blitt vanligere at forfattere nå sier i intervjuer at de skriver om ting de selv har opplevd. Og så sier hun: «Vil man ikke leses på den måten, må man la være å si akkurat det.» Her legger hun altså hele ansvaret for dårlige lesninger på forfatteren selv. Som om intimiseringen av samfunnet er noe forfattere og litteraturen først og fremst driver med. Man trenger ikke å ha blitt intervjuet mange ganger før man forstår hva media og journalister helst vil snakke om. Det er nettopp om «alt du skriver er sant». På den annen side vil det jo være absurd å tro at ingenting av det en forfatter skriver bygger på egne hendelser. Hvilken virkelighet lever egentlig Ingunn Økland i? Hvis hun vil ha litteratur som ikke har noe med forfatterens liv å gjøre får hun gå over til å lese krim eller fantasybøker (selv om det nok også her kan være paralleller til forfatterens eget liv).
Det er ironisk at mens debatten her hjemme handler om at forfatterne må fjerne seg fra virkeligheten, bruker mediehus i flere andre land store summer på å finne ut hvem som skjuler seg bak pseudonymet Elena Ferrante. Hvem er det som er mest interessert i pikante detaljer fra privatlivet? Er det virkelig forfatterne? Eller er det kanskje media selv? Øklands ønske om den rene og snille kunsten vil være vanskelig å kombinere med den virkelige verden, som vi tross alt alle er en del av. Også kunstnere og forfattere.
Ingunn Økland i Aftenposten: Ubehaget ved utleveringen
Ingunn Økland: Vigdis Hjorths litterære metode
