Står ytringsfriheten slik vi kjenner den under et press vi ikke ser konsekvensene av? Frank Rossavik har sittet seks år i Kringkastingsrådet og åtte år i styret for Fritt Ord. Med dette utgangspunktet, og en lang karriere som journalist, forfatter, redaktør og kommentator i norsk presse, har han gode forutsetninger for å uttale seg om spørsmålene han tar opp til drøfting i den nye boken Best å holde kjeft? En liten bok om ytringsfrihetens krise.
Ytringskultur og ytringsfrihet
I 2015 intervjuet Rossavik Hadia Tajik for Bergens Tidende. Da sa hun blant annet:
Ytringsfrihet er å kunne rive hverandres meninger, ideer, religioner og ideologier i fillebiter. Vi må respektere hverandre som mennesker, men vi trenger ikke respektere hverandres standpunkt, verdi- eller livssyn. Det er slik vi modnes som enkeltmennesker og som samfunn: Ved å argumentere og motargumentere, altså ytre, tenke og ytre på ny. Det kan gi ny innsikt og utsikt.
– Hva tenker du om Tajiks svar i dag?
– Det er et godt svar, med flere lag. Ett av dem er forskjellen på ytringsfrihet på den ene siden og ytringskultur, eller det man kan kalle ytringsansvar, på den andre. En god ytringskultur er viktig. Alle bør tilstrebe seg på å bruke ærlige argumenter og ord som ikke sårer unødig. Det gjør det lettere for mange å delta i debatter. Men hvis ytringskultur blir gjort viktigere enn ytringsfrihet, hvis retten til å slippe å få sin tro og sine ideer kritisert blir viktigere enn retten til å kritisere, stopper alt opp.
– «Det er ikke til å komme fra: Ytringsfriheten er i krise,» skriver du i din nye bok. Hva er det som truer den? Og hvordan vil du beskrive ytringsfrihetens stilling i dagens Norge?
– Formelt er ytringsfriheten er i større krise i andre land, mest på grunn av autoritære herskere. Det mest bekymringsfulle trekket i Norge er at det også her foregår et ganske omfattende misbruk av ytringsfriheten til spredning av rasisme og annet hat, særlig i sosiale medier. Én konsekvens er at mange skremmes fra å delta i ordskiftene, en annen at forståelsen av ytringsfriheten som et nødvendig gode svekkes. Mange ser i dag mest ulemper ved friheten.
Må tåle at det vi tror på blir sjikanert
I boken forteller Rossavik at en av hendelsene som var med på å forme ham politisk som ung, var Kristen-Norges vellykkede fremstøt i 1980 for å få forbudt Monty Python-filmen Life of Brian, som nå er en klassiker. Mange mente filmen var blasfemisk, altså gudsbespottende.
– Skaper provoserende kunstuttrykk unødvendig konflikt, eller må religion tåle all satire og kritikk? Skal man ikke ta hensyn til dem som opplever seg krenket?
– En religion er en idé, et verdisett, en maktstruktur. Selvfølgelig må den utsettes for kritikk, også provoserende kritikk. Karikaturstriden svekket ytringsfriheten fordi det i praksis ble aksept for at religion, fremfor alt islam, skal være unntatt visse ytringsformer. Mennesker skal ikke finne seg i sjikane, men de må tåle å se at det de tror på, blir sjikanert.
– Om vi går til den berømte karikaturstriden som startet i 2006: Jyllands Postens publisering satte selvsensur i Danmark på dagsordenen. Påstander om krenkelse og redsel for represalier bidro også til at norske aviser for eksempel ikke trykket Kurt Westergaards tegninger. Vil du kalle den tiltakende selvsensur vi opplever i vår tid for et problem? Innskrenkes ytringsfriheten vår i stadig større grad pga redselen for hevn?
– Ja, det var primært redselen for voldelige reaksjoner som stanset publiseringen av karikaturene av Muhammed. Denne typen selvsensur har spredd seg til bokbransjen, kulturinstitusjoner og mange andre steder. Det er klart dette er bekymringsfullt.
– Hva tenker du om at satiretegningen nå droppes i stadig flere media, som for eksempel The New York Times?
– Det siste eksempelet viser at redselen har spredd seg også til andre religioner enn islam. Tegningen NYT fikk reaksjoner på, var ganske stygg, men den var politisk satire rettet mot USAs president og Israels statsminister. Den kunne leses som antisemittisk, men bare i den forstand at enhver karikatur rettet mot Israels maktbruk kan leses slik. Jødiske symboler er også staten Israels symboler.
Alternative ytringsplattformer
– Hvordan skaper alternative- og sosiale medier utfordringer for ytringsfriheten?
– Fremveksten av såkalte alternative medier, i realiteten blogger, gjør det vanskeligere for folk å skille sant fra usant. De tradisjonelle mediene kan også gjøre feil, men prøver å unngå dem og vil rette dem. I de nye virker det ikke som om redaktørene er særlig opptatt av slikt. I verste fall viskes forskjellen mellom sant og usant ut. Hvis ytringsfriheten brukes til å spre løgner, altså bevisste usannheter, er det klart at den undergraves. En viktig mening med den er jo å søke sannhet.
– I lys av no-platforming-debatten som stadig dukker opp: Du skriver at forsøk på å sensurere hatefulle ytringer virker mot sin hensikt, og viser til Nadine Strossens bok HATE: Why We Should Resist It with Free Speech, Not Censorship. Er det mulig å bekjempe hatefulle ytringer uten å begrense ytringsfriheten?
– Det korte svaret er at ytringsfriheten primært er til for svake grupper. De sterke trenger ikke lov til å si hva de vil. Hvis grupper som anser seg for å være svake, prøver å innskrenke ytringsfriheten for å verne seg selv, kan det fort slå tilbake på dem. I boken prøver jeg å forklare hvorfor.
